Den svarte vikingen av Bergsveinn Birgisson

Den svarte vikingen, Geirmund Heljarskinn Hjørsson, er forfatterens forfar 30 ledd tilbake. I barndommen hørte Bergsveinn Birgisson en gammel familievenn fortelle utrolige beretninger om denne «gjeveste av alle landnåmsmenn» på Island. Han glemte de fleste fortellingene, men ikke den om trellene som forsøkte å rømme og endte sine dager på en holme. En dag fant han holmen Íraboði (Ireholmen) igjen på et kart, noe som kastet nytt lys over beretningene om Geirmund Heljarskinn. Historikeren Birgisson har forsøkt å gjenskape livet til denne glemte vikingen.

Birgisson ga opp prosjektet én gang, men fikk aldri fred for tankene om forfaren. Som hobby begynte han å plotte inn gårdene til folkene som hørte til Geirmunds flokk, og det begynte å avtegne seg et mønster på det karrige nordvestre Island. Det som trolig var transportveier, styrket kildene som fortalte om rikdommen, men de senere forklaringene om mye bufe var lite troverdige. Mangelen på en saga var påfallende, og ikke mindre merkverdig var det at Geirmund ble framstilt som stygg og svart.

Avaldsnes

Geirmund Heljarskinns opphav er beskrevet i Landnåmabok (gjengitt etter Birgisson 2013:29):

Kong Hjør herja i Bjarmeland. Der tok han Ljuvina, dotter til bjarmekongen, som hærfang. Ho vart att i Rogaland då Hjør fór i hærferd. Då fødde ho to søner, den eine heitte Geirmund, den andre Håmund. Dei var heilt svarte. Då fødde trælkvinna […]

Dronningen byttet med trellkvinnen, men da gutten ble tre år, fant kongen ham «småmannsleg». Dronningen søkte derfor råd hos skalden Brage, som kvad (gjengitt etter Birgisson 2013:29–30):

To er inne – eg
trur dei båe er vél,
Håmund og Geirmund,
Hjør sine søner.
Leiv er den tredje,
Lodhotts son.
Før du han opp, kvinne
fer til års han verre åt!

Byttet ble gjort om, og selv om kongen aldri hadde sett slike «heljarskinn» (svarte som Hels hud), ble guttene akseptert som hans sønner. For Birgisson er kvadet viktig fordi det ganske sikkert har bidratt til å bevare innholdet i sagnet. Kvadet finnes i flere varianter som kan skyldes ulike muntlige tradisjoner, men tematisk er de like. Det tyder på at kvadet, og dermed også sagnet, er gammelt. Det at tvillingene beskrives som svært stygge, gjør sagnet mer troverdig fordi det ikke er i tråd med tidas stereotypier. Slik det beskrives, har Geirmund fått en dramatisk start på livet.

Birgisson argumenterer for at tvillingene var produkt av en handelsallianse, at det var vikingfikserte nedskrivere som hadde framstilt det som at dronningen var tatt i viking. Men hvor var kongeriket? Det var ikke mange aktuelle kongsgårder i Rogaland. Dessuten knytter en bevart kongerekke Hjør til Ogvald på Avaldsnes på Karmøy, som må ha blitt født på 600-tallet. Forfatteren trengte noe mer, men alt som ble brakt med til Island som kunne røpet opphavet, var borte. Birgisson kom etter hvert på ett unntak – stedsnavn. Dermed startet et møysommelig detektivarbeid som Avaldsnes kom godt ut av. Såkalte oppkallingsnavn som passet dårlig med topografien, ble imidlertid avskrevet av fagfeller som vanlige navn. Flere indisier pekte likevel i retning av Avaldsnes, som var strategisk beliggende ved Karmsundet og allfarveien som ble kalt Norðvegr.

Bjarmeland

I senere kulturer blir dette nordlige Sibir ofte framstilt nokså fantasifullt. Islendingene bruker fortsatt begrepet bjarmelandsferd om farefulle ferder av innbringende art, og Birgisson nevner i etterordet at assosiasjoner til en senere økonomisk krise ble tatt ut i arbeidet med å finne form på boka. Det islandske «bankeventyret» framstår slik ganske tidløst i blafringen fra ilden i Hjørs kongehall. Det økonomiske aspektet synes å være viktig selv om sagaene ikke brukte plass på det. Birgisson tror at Geirmund Heljarskinn var knyttet til folket i Bjarmeland gjennom moren og senere hustru og datter. Da han dukket opp i Dublin som 20-åring, hadde han noen kunnskaper han knapt kunne ha fått noe annet sted.

Til tross for mange faglige kvaler hos forfatteren får leseren del i Geirmunds ferd til Bjarmeland, slik den kunne fortonet seg. Underveis legger Birgisson fram kunnskap fra mange felt som sammen tegner et helt annet bilde enn sagaenes. Målet for reisen var ikke plyndring, men bytting av varer. Det var hvalross som var mest ettertraktet – i form av skinn, olje og støttenner – fordi reip av hvalrosskinn var det eneste som var godt nok på de største vikingskipene. Dessuten ble hvalrossolje brukt som middel mot pælemakkangrep. En flåte av vikingskip var en stor investering som måtte vedlikeholdes. Jakten på denne ressursen hadde utryddet eller fordrevet hvalrossen fra Norges kyst, slik at man etter hvert måtte øst for Kvitsjøen etter de viktige varene. Arkeologisk bevis har man tidligere bare funnet i støttennene, men nå vet man at hellegropene som er vanlige i arktiske strøk, har vært oljeutvinningsanlegg.

Birgisson er stadig i tvil om historien hans holder, men et møte med den finske språkforskeren Tapani Salminen var oppløftende. Der kom det fram at en folkegruppe av mongolsk opphav som opprinnelig hadde levd av sjøpattedyr, på nenetsisk ble omtalt som folket med «jordfarget ansikt». De var heljarskinn. Da han senere fikk presentere ideene sine på en arkeologisk kongress i Russland, etterlyste deltakerne likevel bevis. En slik brikke falt på plass da en i forsamlingen reiste seg og fortalte at han hadde beskrevet en norrøn brystnål fra 900-tallet som var funnet i Bjarmeland, men de hadde manglet en forklaring på hvordan den kunne ha havnet så langt øst i Sibir.

Geirmund ble gift og muligens etterlatt ufrivillig i Bjarmeland i flere år, noe som må ha skjedd før Harald Hårfagre fikk hånd om trafikken langs Norðvegr. Geirmunds oppgave var trolig å opprettholde alliansen mellom kongeriket i Rogaland og folket i Bjarmeland. Historien skulle bli en annen, men Geirmund fikk likevel god bruk for alt han hadde lært da han senere etablerte fangststasjoner på Island for å skaffe hvalrossprodukter til vikingkongene i Irland, som hadde store flåter i det som ble betegnet som makksjø. Birgisson tyr til et sagafortellergrep for å hente Geirmund hjem igjen, dvs. forteller en lang historie med få ord. Den svarte vikingen dukker opp i Dublin og er da «den mest berømte vikingen i vesterveg».

Island

Birgisson forteller at det finnes dårlige forklaringer på at det ikke finnes noen saga om Geirmund Heljarskinn, men han tror regimet hans ble problematisk senere, i en kristen tid der harem og slaveri ikke passet inn. Genetikken taler for at det har skjedd en import av irske treller, og biologer har funnet hvalrossens kjerneområde på Island i Breiðafjörður – stedet hvor Geirmund slo seg ned og hvor hvalrossen trolig ynglet i landnåmstida.

Birgisson bygger i stor grad på islendingenes gode oversikt over slektsforhold i beskrivelsen av det som omtales som Geirmund-veldet på Island. Det blir fortalt at Geirmund red rundt med et følge på 80 væpnede menn. Ifølge Landnåmabok var han den gjeveste, men det sies ikke noe om hvorfor. Birgisson mener det var en rikdom basert på «profittbegjær, rovfangst og slaveri», stikk i strid med den islandske opphavsmyten om en nasjon av likemenn.

*

Les også Dag Hovinds artikkel om denne boken

*

*

Kilde

Birgisson, B. (2013). Den svarte vikingen. Oslo: Spartacus Forlag AS

*