Den flinke pike bør ta sin perfekte hatt og gå

For sju år siden satt jeg i Tanum bokhandel på Karl Johan og signerte min første bok. Drømmen hadde gått i oppfyllelse. Jeg var blitt forfatter.

Nå vet jeg bedre. Det skal mer til enn en enslig bok, og en boksignering, for å bli forfatter. Jeg visste vel for så vidt det den gangen også, men gleden over å ha klart det, stoltheten over å ha skrevet boka, Rom for alle, var så overveldende. Nesten som en rus. Noen dager før boksigneringen på Tanum hadde jeg til og med blitt intervjuet på fjernsyn. Å sitte bak bordet og svare på andres spørsmål, på en pressekonferanse som var min egen, å sitte der, med Jo Nesbø på den ene siden, og Per Petterson på den andre, det var nokså uvirkelig. Samtidig satt jeg jo vitterlig der, og jeg var like virkelig som Per til venstre og Jo til høyre.

Intervju av og med Mari Kildahl

– Hva så? Du var virkelig, og du var i en rus, men rusen ga seg vel etter hvert?

– Ja. Men den varte skremmende lenge.

– Du gikk og ventet på at bok nummer to skulle komme til deg nesten av seg selv? En god og ferdig tygd idé, som din forlegger umiddelbart ville be deg gå i gang med?

– Ja, noe i den dur. Etter hvert fikk jeg nye ideer. Men de ble ikke applaudert. De var kanskje heller ikke særlig gode. Og tiden gikk.

– Og da du til sist fant ut at du ville skrive en bok om noe du er lidenskapelig opptatt av, bøker og sjeldne bokhandler, altså bokprosjektet Bookstore Stories, da sa din forlegger ja?

– Ja.

– Men da sa du nei – og gikk?

– Ja. Det angrer jeg ikke på. Mitt knappe to år lange samarbeid med enmannsforlaget hadde kommet til veis ende. Jeg innså at jeg måtte ut og stå på egne ben, og samtidig finne et forlag som hadde mer erfaring. Det hadde så smått begynt å demre for meg at det å utvikle et eget bokprosjekt, er noe ganske annet enn å skrive en bok på oppdrag, med en stor og kjent organisasjon i ryggen. Boka Rom for alle ble utgitt i forbindelse med Kirkens Bymisjons 150-årsjubileum.

– Men arbeidet med Rom for alle må ha lært deg mye du kan bruke for å komme videre med bok nummer to?

– Jo. Utvilsomt. Jeg har nok lært mer enn det jeg selv er klar over. For det første var jeg ikke bare forfatter, som skrev mesteparten av boka, jeg var også redaktør og prosjektleder. Oppdraget gikk ut på å lage en bok om noen av de ansatte i Bymisjonen, for å si noe vesentlig om hva de gjør, og hvorfor de gjør det. Jeg måtte finne ut hvem som bar på de beste historiene, bruke tid på å komme tett nok innpå, og bli med dem ut på gata, ut på jobb. Dessuten var det også mitt ansvar, sammen med forlegger, å finne fotograf og bokdesigner, og samarbeide med dem. Kanskje lærte jeg mest av å redigere de andres manus. To av dem, Jo Nesbø og Per Petterson, var jo ingen hvem som helst. Og tredjemann, en gateprest, hadde også sin helt særegne stemme.

– Jobben med Rom for alle ga deg et innblikk i bokproduksjon fra A til Å?

– Jeg tror ikke jeg fikk sett hele alfabetet, nei! Jeg lærte absolutt en hel del, det er sant. Men jeg tror ikke mine muligheter for å lykkes som faglitterær forfatter står og faller på at jeg kjenner til bokas gang i produksjonsprosessen, for å si det sånn. Selvsagt har erfaringen med Rom for alle gitt meg mye å bygge videre på. Det er blant annet derfor jeg er skuffet over at jeg ikke har kommet lenger i prosessen med bok nummer to. Men det må jeg bare tåle.

– Nå har du sjansen til å analysere hvorfor, eller mer konstruktivt: finne ut hvilke muligheter og begrensninger du har som faglitterær forfatter, der du er nå.

– Er det ikke det jeg er i gang med?

– Til neste år har du vært journalist i tretti år?

– Ja, bare fortsett, gni det inn! Du mener jeg bør ha skrivetrening nok?

– Ja.

– Og jeg vet det. Men å skrive bok, er ikke det samme som å skrive feature, forskningsartikler eller portretter. Likevel, du har rett. At jeg er journalist, er først og fremst et fortrinn. Jeg burde ha kommet lenger. Jeg kan ramse opp en kjedelig lang rekke av alt jeg har lært meg som journalist, og som jeg burde kunne dra nytte av også i mitt bokprosjekt Bookstore Stories.

– Som?

– Holde deadlines, få ting gjort. Skille klinten fra hveten. Gjøre komplisert stoff tilgjengelig for flere. Jeg vet dessuten mye om research, jeg har til og med tatt kurs i dypsøk på nett og har bevis på at jeg nå er en «digital sporhund». Jeg kan intervjuteknikk. Jeg har et dokument fra Edinburgh som sier at jeg har bestått med glans eksamen i engelsk for profesjonelle journalister. Jeg kan intervjue både på engelsk og fransk. Jeg kan …

– Stopp! Jeg kjenner deg. Det er ikke ofte du har intervjuet på fransk, og det er nokså irrelevant her. Du intervjuer på engelsk. Gå tilbake til din analyse! Hvor er det skoen trykker? Jeg vet at du vet det.

– De største mulighetene og begrensningene, som henger nøye sammen, de ligger i meg selv, i min egen psyke.

– Nettopp.

– Jeg lider under angsten for å mislykkes. Jeg har lenge trodd at det gjelder å gjøre alt riktig. For å unngå å gjøre feil.

– Det er feil!

– Nettopp. Og jeg vet det nå. Jeg er altfor mye den flinke pike. Hun som gjør det hun blir bedt om, og gjerne litt til, fordi hun også er perfeksjonist.

– Den flinke pike bør ta sin perfekte hatt og gå!

– Der fikk du sagt det! Men det hadde vært mer riktig om den setningen, som jo er tittelen på denne intervjuartikkelen, kom til sist. Slik at artikkelen fikk hode og hale.

– Gi deg!

– Beklager. Men det var faktisk ment som en påminnelse om at det ikke utelukkende er negativt å være flink. I hvert fall ikke i betydningen å kunne noe, som å kunne se og vurdere egen tekst.

– Jeg tror likevel du har godt av å bli mer rampete.

– Det har jeg da også hatt som nyttårsforsett de siste fem årene! Men nå vil jeg gjerne sitere Per Petterson. Han skriver i sin essaybok Månen over porten: «Å være forfatter er ikke å skrive, men å fullføre det du skriver.» Det er godt sagt. Han skriver også i denne boka, som handler om å lese, om å bli og være forfatter: «I seksten år hadde jeg prøvd å skrive noe ordentlig, uten å fullføre, og samtidig uten evnen til å la være. Jeg fikk det faen ikke til. Jeg hadde ikke mot nok til å fullføre. Og så skreiv jeg denne ene, på fire dager, deprimert og fortvila, jeg lot den siste rest av håp fare, for det jeg hadde av håp var knytta til det ufullførtes potensielle storhet, ikke det fullførtes litenhet.»

– Det fullførtes litenhet. Knallgodt sagt!

– Ja. Nå handlet det riktignok om å skrive skjønnlitteratur. Men poenget er: Det skal kanskje mot til å skrive, men det skal større mot til å fullføre. Dristighet er for øvrig en av de akademiske dyder sakprosaprofessor Anders Johansen lister opp i sitt kapittel «Skrivemåte og metode» i boka Kunnskapens språk. Det handler om skriving som metode, om å ta språklig form på alvor, fordi det er gjennom ordene, når vi virkelig bestreber oss på å skrive oss inn i det vi søker, at vi oppdager noe nytt. Kunnskap utvikles gjennom språket, dersom vi tar skrivekunsten alvorlig og hele tiden utfordrer oss selv. Å være fantasifull, er også en dyd Johansen holder fram.

– En dyd også for deg?

– Ja. Og jeg mener det er en dyd som bør gjelde for alle skrivende, i bunn og grunn all formidling. Det er enklest å bruke automatgir, da er du på den trygge siden. Men når du ikke risikerer noe, vinner du heller aldri. Det koster å være fantasifull, for du vet ikke helt hvor du ender.

– Som her, med denne ping-pong-artikkelen?

– Hehe … Ja, selv om jeg har en viss anelse om hvor vi skal hen.

– Det er også farlig å uttrykke seg klart?

– Absolutt, for det innebærer at du kan bli tatt for noe. Mange akademikere garderer seg når de skriver, påpeker Johansen. Språket blir brukt som et slags verneutstyr. Min erfaring fra ti år i næringslivet, fra Norsk Hydro, er at det gjelder i like stor grad næringslivsfolk som akademikere, og politikere. Da jeg jobbet i Hydro, var jeg like hoderystende hver gang en direktør satte seg ned med rødblyanten og skrev om alt som liknet på klar tale. Til slutt var setningene så dynget ned med angloamerikanske businessuttrykk og forkortelser, og så tunge av substantivsjuke, at de ikke var til å kjenne igjen.

– Og det var du full av forakt for den gangen, men ikke nå lenger?

– Ehh … Det er fortsatt noe av det verste jeg vet, å lese påfugltekster som er unødvendig kronglete og pyntet på. Jeg syns fortsatt ikke noe om det, men jeg forstår det bedre. Som journalist skal jeg stort sett formidle det andre sier. Som forfatter, ikke minst som essayist, skal jeg selv mene noe, og jeg skal kunne stå for det. Det er skremmende å være tydelig, åpen og ærlig. Men det er den eneste veien å gå, også for meg, og da snakker jeg spesielt om min neste bok, Bookstore Stories, som er min masteroppgave. Skal jeg lykkes med den, må jeg trene på å mene, ikke muntlig, men på papiret. Min veileder, Merete Morken Andersen, har også rådet meg til å sørge for å bli en fagperson innenfor feltet.

– Feltet! Du snakker som om du nettopp har lest Pierre Bourdieu?

– Det vet du jo at jeg har. Nå sist i Dag Østerbergs bok Fortolkende sosiologi II, som handler om kultursosiologi.  Ifølge Østerberg behandler Bourdieu kulturen som et felt av motsetninger, der «rådende kulturelle koder og subkulturer strides om makt og anerkjennelse». Litteraturen og bokbransjen er en del av dette feltet. Bourdieu snakker også om et kunstfelt, og et litteraturfelt. Det er ikke slik at hvert felt er klart avgrenset. Feltene flyter i hverandre, slik også nåtid, fortid og framtid skjærer gjennom hverandre.

– Å lese Bourdieu, er å bli minnet om at alt henger sammen med alt?

– Ja, det kan du godt si. Bourdieu påpeker at samfunnet ikke består av vanntette skott. Tvert imot, sier franskmannen. Han mener det meste er bevegelig, og derfor også foranderlig. Dette er mine ord. Men jeg tror jeg har oppfattet riktig. Det gir mening. Det virkelig fine med Bourdieus form for kultursosiologi, sett fra mitt ståsted, er at han tror på «refleksjonens forandrende kraft». Maktstrukturene er ikke fastlagt en gang for alle, de kan endres. Men det gjelder å se dem, å avdekke makt og avmakt.

– Sett fra ditt ståsted, hva mener du?

– Mitt ståsted som fagperson innenfor litteraturfeltet, med en planlagt masteroppgave og bok om bokhandlenes rolle og betydning i en globalisert, stadig mer kommersialisert og digitalisert tid.

– Du store alpakka!

– Ja. Det høres litt stort ut. Men det er sant likevel. Jeg opplever at mitt bokprosjekt, som først liknet mest på en reiseskildring, fra bokhandel til bokhandel i Europa, er i ferd med å endre seg i takt med at jeg lærer mer både om bransjen og om kultursosiologiske og andre teoretiske måter å analysere og forstå det litterære feltet på. Igjen ifølge Merete, min veileder, vil mitt blikk på det jeg ønsker å skrive om, altså bokhandlene, forandre seg underveis i prosessen mot masteroppgave og bok. Et nytt blikk vil igjen påvirke min måte å skrive på. Det tror jeg er riktig.

– Derfor deltar du på seminarer som medieforsker Tore Slaatta inviterer til?

– Ja. Slaatta er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Jeg intervjuet ham for ett år siden om det tverrfaglige forskningsprosjektet som han er leder for. Det heter Kunst! Makt! Seleksjon og forhandling i norsk kunstliv. Det er finansiert gjennom et samarbeid med Norsk kulturråd, Norges forskningsråd og Fritt Ord. Og det viser seg altså å være et gullfunn for meg, for enhver masterstudent i faglitterær skriving egentlig, men kanskje særlig interessant fordi det tar Bourdieu i bruk for å forstå mer av hva det er som skjer med blant annet boka og litteraturen i vår tid. Bokhandlene, jeg hadde nær sagt mine bokhandler, er en del av dette.

– Hva lærte du om dine egne muligheter på siste seminar: Maktaspekter knyttet til boken og litteraturen?

– Jeg fikk for det første en påminnelse om at Norge har en «helt unik innkjøpsordning» for sakprosa, slik Trond Andreassen gjerne uttrykker det. Generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening, NFF, satt rett overfor meg og repeterte dette.  Dessuten har jeg altså søkt og fått prosjektstipend fra NFF, til Bookstore Stories. Det betyr mye. Som frilanser har jeg sjelden råd til å si nei til nye oppdrag. Det er vanskelig å finne tid til å skrive bok. Stipendpenger hjelper.

– Men hva lærte du av nytt på seminaret?

– Jeg lærte blant annet at jeg som forfatter kan velge en bypass-modell for å nå ut med min bok!

– Og det vil si?

– En omkjøring, egentlig en omgåing av forlag. Med andre ord det som skjer når forfatter selv distribuerer digitalt.

– Fancy uttrykk brukt om bokdistribusjon, bypass-modell! Men du ønsker å få Bookstore Stories utgitt på et vanlig forlag?

– Ja.

– Så hva er mulighetene og begrensningene?

– De siste ti, tjue årene har Norge fått en rekke nye små forlag. Jeg har med andre ord mye å velge mellom. Men de små forlagene sliter med å få bøkene inn i bokhandlene. Det skyldes i stor grad den såkalte vertikale integrasjonen, det faktum at de tre store forlagene også er eiere av de tre dominerende bokhandelkjedene, altså Norli Libris, Ark og Tanum. Jeg har jo vært i samtale med noen forlagsfolk etter hvert …

– Om Bookstore Stories?

– Ja. Jeg fikk blant annet en intensjonsavtale med et forlag for et par år siden. Men det stoppet der. Og noe av grunnen til det, slik redaktøren framstilte det, var nettopp at det ville bli dyrt for forlaget å få en bok som Bookstore Stories inn i bokhandelkjedene.

– Den norske bokbransjen er blitt stadig mer kommersiell?

– Ja, og det må jeg forholde meg til. Nå har jeg bestemt meg for å skrive boka ferdig først, slik jeg vil ha den. Så får vi se hva jeg velger å gjøre.

– Høres fornuftig ut. Annet relevant fra Slaattas seminar?

– Det ble påpekt at det ikke alltid er hensiktsmessig å følge oppfordringen «look to America». Det angloamerikanske markedet forteller oss ikke nødvendigvis den vei det går. Språk- og kulturpolitikk i det enkelte land påvirker også. Franskmennene har blant annet tatt sterkt til seg den mangfoldserklæringen som UNESCO kom med i 2005. Men mer oppsiktsvekkende, etter min mening, er det at endringene som følge av digitaliseringen i bokbransjen, og da også internasjonalt, faktisk går tregere enn det mange har antatt. Slaatta snakket mye om bokformatets kraft. Og om at boka er institusjonalisert på en måte som gjør at den ikke forsvinner så lett. Norsk bokbransje har hatt en regelrett eksplosjon i antall bokutgivelser, bare med en utflating de siste årene. Samtidig har det vokst fram en hel industri rundt boka. Boka har blitt en del av en sterk ny visuell kultur, og det bedrives høytlesning som aldri før. Det syns jeg er en utrolig interessant observasjon.

– Du har fått fornyet tro på boka, på bokhandelen, og ditt bokprosjekt?

– Ja. Jeg har i grunnen det. Digitaliseringen kan være med på å gi boka mer aura, gjøre den mer eksklusiv. Jeg tror samme mekanisme kan gjelde for bokhandelen. På seminaret stilte dessuten Slaatta spørsmålet, i Bourdieus ånd: Hva betyr den symbolske kapital som de gamle forlagene besitter? Vil det i framtiden være like gjevt for forfattere å bli utgitt utelukkende digitalt?

– Og svaret?

– Jeg har ikke svaret. Jeg har min tro.

– Og du tror?

– At den symbolske kapital betyr mer enn vi aner. Og at det gjelder også for den gode gamle bokhandelen.

– Du brenner for boka om bokhandlene?

– Ja. Og det er en styrke, tror jeg. Men nå har jeg ikke flere svar til deg.

– Nei?

– Nei. Den rampete sier: Jeg har sagt mitt! Jeg går.

*

Alle masterstudenter i faglitterær skriving får i oppgave å skrive om sine egne muligheter og begrensninger som faglitterær forfatter. Dette autointervjuet er en bearbeidet versjon av Mari Kildahls besvarelse.

*

*