De lever sine liv på landsbygda, stakkars

Det er julebord – igjen! Jeg synes det begynner å bli noe rutinemessig over disse årstidsmarkeringene på jobben. Også andre markeringer; sommeravslutning, velferdsturer, fredagspils når lønninga er kommet, og nå altså julebord, kommer med stor forutsigbarhet. Jeg klarer knapt å skille anledningene fra hverandre. De samme folka, samme samtaleemner, og langt på vei de samme historiene. Forskere på fest er forutsigbare. Jeg vet hvem som kommer til å bli morsom, hvem som slutter å være morsom, hvem som går tidlig hjem, og hvem som burde gå tidlig hjem. I kveld tror jeg forresten jeg blir en av de første ut i kveldsnatten.

Det slås på et glass borte ved bordenden. Direktøren. Selvfølgelig. Nå kommer årets oppsummering. En årsmelding pakket inn som en bordtale, en anledning jeg av erfaring vet det er vanskelig å følge uten å falle i staver. Det er bare å glede seg til neste programpost: Årets overraskelse. Det er den eneste programposten som det er noe poeng å få med seg. En pris som deles ut til en medarbeider som har overrasket både seg selv og andre i løpet av året. Det burde vi i grunnen gjøre alle sammen – hvert år – tenker jeg og følger tankens flukt videre. Hva har jeg egentlig brukt livet mitt til i jobben dette året? Har jeg overrasket – er jeg blitt overrasket? Jeg tar en dyp slurk av stettglasset.

Norske distriktskommuner har etterspurt mine tjenester i rikt monn, også i 2014. Hvordan kan vi bli mer attraktive, er spørsmålet alle stiller seg. Hvordan skal vi stoppe fraflyttingen, tiltrekke oss unge familier, bygge arbeidsplasser – spesielt kompetansearbeidsplasser? Som om ikke alt arbeid forutsetter kompetanse i vår tid? Bonden er jo halvveis IT-tekniker inne i traktoren eller i melkefjøset sitt, og håndverkernes kassebiler er rene laboratorier i elektronikk og automatisering. IT-revolusjonen som har koplet oss trådløst opp til hverandre i den store verdensveven, skulle gjøre skillet mellom by og land mindre markant, spådde mange for få år siden. The World is Flat, skrev Thomas L. Friedman i 2005, en bok som fikk stor utbredelse og ga grunn til optimisme på mange landsbygder. Han hevdet at den teknologiske revolusjonen ville føre til at folk bosatte seg der de ville, ikke der de måtte, som var tilfellet under den industrielle revolusjonen. Men folk flytter likevel til byene.

Ja, det er klart, parerer en annen bestselgende akademiker, Richard Florida, som med flere bokutgivelser beskriver hvordan den kreative klassen, vår tids kunnskapsarbeidere, flytter til byer hvor de treffer hverandre. Nå beskriver nok Florida mekanismer som først og fremst gjør seg gjeldende i langt større byer og metropoler enn hva de fleste norske byer kan hevdes å være. Men flyttestrømmene er likevel lette å identifisere. Fra norske fjorder og fjell, fra flatbygdene og norske dalsider strømmer unge mennesker til byene hvor de finner andre unge mennesker, og da skjer det som skjer mange steder hvor unge mennesker treffer hverandre. Det kommer enda yngre mennesker ut av forholdene. Så faktum er at norske distriktskommuner skårer dårlig på brøkene for både flyttebalanse og fødselsbalanse.

Blikket sveiper langsmed det lange julebordsoppsettet hvor direktøren fortsatt står med årsmeldingstalen flagrende. Jeg prøver å se hvor mange ark han har igjen. Det er mange. Har han lagt dem han har lest bakerst, eller ligger de på bordet foran ham tro? Jeg strekker meg litt for å se. Blikket mitt møter Sannas. Hun er finsk og begynte som kulturforsker hos oss i februar. Flink jente, men litt vanskelig å forstå. En eiendommelig engelsk aksent. Hun er ikke den eneste arbeidsinnvandreren på disse kanter. Hadde det ikke vært for arbeidsinnvandringen, kommer jeg til å tenke på, ville lokalsamfunn i distriktene være enda verre stilt. Etter EU-utvidelsen mot øst i 2004, hvor ti nye land ble med i klubben, fikk befolkningsutviklingen i Norge en boost. Vi ble fem millioner i 2012, noe SSB for bare 10−12 år siden mente vi aldri noensinne ville bli. Norske kvinner føder nemlig for få barn til at vi selv ville kunne nå et slikt tall. De siste årene har mellom tjue og femogtjue tusen østeuropeere funnet arbeid og bolig i Norge, mange av dem i fiskeri og industri og i bygg og anlegg i norske distrikter. Takket være slik innvandring har for eksempel Hitra kommune langt ute på Trøndelagskysten hatt en befolkningsvekst på 13,5 prosent over ti år. Det er 1 prosent mer enn landet som helhet. Hitra har også vært uvanlig flinke med å integrere arbeidsinnvandringen i sine vekststrategier, mens det langs hele kysten av Sogn og Fjordane, Trøndelag og videre nordover er fraflyttingen som er tydeligst. Særlig er unge menneskers fraflytting markant. Flyttelassene går til Oslo, Trondheim og Bergen. Noen flytter til Tromsø og Bodø og andre regionsentra, og mange flytter utenlands. London, Berlin, Los Angeles eller Sydney. I øyeblikket bor det 1200 norske studenter i Australia. Lenger bort fra mors kjøttkaker er det vanskelig å komme, tenker jeg idet enda en flyktig tanke slår vingene ut. Hva om jeg flyttet selv? Kunne det friste med en rådmannsjobb i Ullensvang, eller en prosjektlederstilling i Ulsteinvik? For få år siden hadde jeg nok heller sagt ja til en kontorjobb i Ulan Bator. Men nå? Jeg ville i så fall overrasket både meg selv og mange andre. Hva slags liv er det egentlig jeg vil leve, tenker jeg.

Applaus. Høflig, ikke entusiastisk. Direktøren er ferdig. Summingen tar seg straks opp igjen. Selv sitter jeg taus. Tankene har fått vinger av en albatross nå. De flyr langt. Og høyt. Selv fløy jeg bare fra Sandefjord til Bergen i min egen studietid. Men Bergen var eksotisk for meg. Jeg hadde aldri vært der før jeg for 20 år siden sto på Flesland med to tunge bager og en adresse til en studenthybel i Fana i hånden. Norsk distriktspolitikk ga oss den gang Distriktenes utviklingsfond, distriktshøgskoler, dyre broer til øyer hvor det knapt fantes folk, da som nå, og lange tunneler til bygdesamfunn med navn som mine venner på Østlandet tror bare er merkevarenavn for saft og spekemat. I dag truer Jan Tore Sanners kommunereform med å samle kommunene i større enheter, og hvem vet hva det vil føre til? Robuste kommuner med kompetente fagavdelinger, slik han sier at det vil bli? Vil vi få en befolkning som bor mer konsentrert på steder hvor det går an å drive skoler og helsestasjoner på en effektiv måte, i stedet for spredte funksjoner i alle viker og dalkroker? Jeg vet ikke.

Det er flest unge kvinner som flytter fra distriktene. Mange gutter finner gode rammer for sine interesser på bygda. Jakt, motor, mekking og landbruk. Og en del av dem har jo tross alt en odel å ta vare på. Ja, jenter har naturligvis også odel, om de er eldst i søskenflokken, og om de er født etter 1964. Men de føler seg kanskje ikke så forpliktet av det. Jeg ser meg rundt. Er det noen odelssønner eller odelsdøtre blant telemarksforskerne tro? Jeg vet ikke. Jeg kjenner ikke til deres rekkefølge i en eventuell søskenflokk godt nok.

Guttene blir altså igjen på bygda. Men hvem er vi som tegner bilder av den norske bygda som ei rånestripe hvor eksosen ligger tjukk, hvor det smeller i rifleskudd fra elgjakta oppe i lia? Er bygdene i ferd med å utvikle seg som trøstesløse, maskuline, testosterondominerte soner, uten framtid – er det synd på folk på bygda?? Jeg forstyrres av en tanke til, eller en følelse rettere sagt, mens jeg sitter slik og fabulerer. Hva er forresten forskjellen på en tanke og en følelse? Fabulerende tanker er mer emosjonelle enn de analytiske kanskje? Fabuleringene holder seg ikke strikt til de kjølige tankebanene lengst der framme i frontallappen. De bobler opp som fra gamle luftlommer i bunnen av et stille tjern. Bobler som bringer med seg andre ideer, uventede assosiasjoner, hvis man bare kjenner etter og lar bevissthetens malstrøm hvile litt. Jeg lar mine egne minner stige til overflaten. Minner om tre besøk i Halsa kommune på Nordmøre – eller «Hassja», som de uttaler det, de innfødte der oppe inne i fjorden nord for Kristiansund. Oppvokst i Vestfold, med en yrkeserfaring som stort sett begrenser seg til Ytre Oslofjord, hadde jeg aldri hørt om Halsa før jeg fikk oppdraget med å lage en utviklingsstrategi sammen med dem. Men det hindret meg naturligvis ikke. Det er klart vi skal hjelpe de stakkarene der oppe. Slik må jeg ha tenkt – er jeg redd.

Første gang jeg besøkte bygdesamfunnet med 1600 innbyggere, fløy jeg til Kvernberget, Kristiansund. Der leide jeg en urban Nissan Qashqai og kjørte innover fjorden mot Halsa. Tingvoll kommune og Aure kommune sto det på skilt jeg passerte. Noen få hus passerte jeg også. Ikke mange. Hvem er det som bor her oppe, tenkte jeg. De fleste husene lå enkeltvis, med en brygge og et naust mellom seg og den blikkstille fjorden. Noen hus hadde klynget seg sammen. Fem, seks, kanskje ti-tolv hus noen steder. Hvor godt kjenner de hverandre? Liker de hverandre? Det må de jo gjøre, tenkte jeg. Feirer de 17. mai sammen, ber de hverandre i bursdag, flagger de for hverandre? Jeg husker jeg tenkte slikt fordi det sporet en tanke som sitter sterkt i meg fra mange år tilbake. På boligfeltet der jeg selv bor, flyttet det inn en familie i nabohuset for ti år siden. Vi ville ønske den velkommen og bakte dem en kringle, kona mi og jeg. Det ble et absurd møte med kringlefatet som en buffer mellom oss og dem. De nye naboene åpnet døra og ble bare stående å glo da vi framførte vårt ærend. Noen velkomst ønsket de tydeligvis ikke; kringla tok de raskt over, takket som kjappest og lukket døra. To dager etter sto det tomme fatet utenfor inngangsdøra vår, og siden har vi ikke vekslet ett ord.

På fergen mellom Kanestraum og Halsa gikk praten livlig. Det var ikke mange passasjerene, 10-12 biler var vi vel som kjørte inn på dekk da fergen la til. Ved 4-5 bord satt det folk og snakket og lo. Bare ved ett bord satt det kun én mann. Der satt jeg og bladde i en avis jeg allerede hadde lest på flyet, for ikke å virke ensom.

Ensomhet er et helseproblem i Norge. Det rapporteres om 50 prosent mer ensomhet i byene enn i distriktene. En stor internasjonal undersøkelse rapporterer om mange flere psykiske helseskader av å bo tett. Sannsynligheten for angstlidelse øker med 20 prosent ved å bo i by. Store humørsvingninger øker med 40 prosent. Tilfeller av schizofreni er 50 prosent høyere i byer enn på landet (news.stanford.edu). I en studie jeg selv var ansvarlig for, for noen år siden, av norske distriktskommuner som gjør det bedre enn sine prognoser, fant vi at tillit og nettverk er viktig. – Hvor møter dere hverandre på tvers av næringer og sektorer, hvor treffer dere hverandre og bygger tillit? spurte jeg sentrale ledere i Austevoll kommune. – På ferga, svarte de. − Vi tar ferga flere ganger i uken og treffer alltid noen som vi slår av en prat med, fordi vi er fra samme plassen. Er det så enkelt? tenkte jeg. Skaper skjebnefellesskapet av å være fra samme sted, nettopp det: et fellesskap? Som vi mangler i byene? Fordi vi der grupperer oss i stammer og flokker etter særinteresser og politisk farge, mer enn vi søker sammen og finner løsninger på felles utfordringer? Stakkars folk på bygda? Kanskje det mer er stakkars oss i byen?

Møtet med folkene i utviklingsprosjektet «Halsas framtid» forandret meg litt som forsker – og menneske. Der var det ikke mye maskulin testosterondominans. Ordføreren, rådmannen, kultur- og næringssjefen og prosjektlederen som jeg møtte på det svært enkle rådhuset i Halsa, skapte en ramme for bygdeutvikling som jeg var uforberedt på. Deres faglige kunnskap, nysgjerrighet overfor ny kunnskap, kreativitet og framfor alt; deres frie holdning til at alt ikke må skje slik ting har foregått tidligere, forbløffet meg. «Kom som du er, og bli som oss», virker å være den underliggende holdningen til nye folk og ny kunnskap mange steder jeg har besøkt. Ikke i Halsa. To folkemøter arrangerte vi sammen som en del av prosjektet. Og for noen folk jeg møtte! Der var det lite revirmarkering og få skjulte agendaer av den typen jeg har lært meg å manøvrere mellom i utallige folkemøter som jeg har fasilitert rundt i norske byer og tettsteder. I Halsa møtte folk hverandre med intellektuell åpenhet, åpenhjertighet og ikke sjeldent med en frigjørende latter. Tankene som jeg hadde hatt i leiebilen første gang, om hvorfor i all verden det bor folk helt inne i fjorden her, ble etter hvert helt erstattet av respekt, en smule misunnelse, og relativt stor undring over hvorfor det ikke bor flere folk slike steder.

Min beundring for Halsa nådde sitt crescendo en lørdag jeg satt og så på TV. Hele vårhalvåret hadde NRKs distriktskontorer testet landets tiendeklasseelever i en bredt anlagt quiz-serie, «Klasse-quizen». Tre klasser hadde utkonkurrert alle andre i en landsomfattende turnering, og nå skulle det hele avgjøres på fjernsyn i beste sendetid. Alle de tre kloke tiendeklasselagene var fra distriktsskoler, og for noen kloke hoder! Hadde jeg trodd noe annet? Nja … De har jo ikke akademikerforeldre, alle ungene der ute på landsbygda, burde ikke det bety noe? Og hva med lærerkompetansen? Har de nå egentlig så mye etter- og videreutdanning, bygdeskolelærerne på de små skolene rundt i viker og på nes i norske kommuner? Det ble en jevn konkurranse, i alle fall om andreplassen. For førsteplassen ble temmelig tidlig klar. Hvem andre ble stående suverene på toppen av seierspallen over landets smarteste ungdomsskoleelever enn fire elever fra 10. klasse på Halsa barne- og ungdomsskole! Lykkelige, friske, sosiale og smarte. Det er fire merkelapper det virker som om det er ganske gode grunner til å sette på norsk distriktsungdom. Selv om det altså blir færre av dem.

Kollegene mine har begynt å reise seg. Julebordsbuffeten frister til en ny runde med pinnekjøtt eller ribbe. Det er forresten viktig å gå rett. Hos Telemarksforsking skriver man seg på lister over hva slags kjøtt man vil ha på julebordet, selv om det er buffet. Og da er det naturligvis viktig å forsyne seg av det man har skrevet seg på liste for! Selv om retten ved siden av skulle friste aldri så mye. Forskere foretrekker systemer. Forutsigbarhet trumfer fleksibilitet. Noen av oss trekker ut på terrassen for å ta en røyk. Ikke det at vi røyker, men det er jo fest. Forskere festrøyker! Jeg går selv ut for å ta en sigarillo i kveldsluften. Å fylle lungene med røyk og skulle klare tankene samtidig – en merkelig combo egentlig. Sanne kommer bort til meg og spør meg underlig nok om Halsa. Jeg husker at jeg oppglødd kom hjem og fortalte henne om mine erfaringer etter den første turen opp dit. Hun var helt ny da; jeg tipper jeg hadde lyst til å gi henne et best mulig inntrykk av den norske landsbygda. Jeg vet at hun selv kommer fra Rovaniemi – ikke akkurat noen metropol. Hun spør om jeg skal opp til Halsa igjen snart. Jeg svarer henne at prosjektet er over, men hvem vet? – Kanskje tar jeg en ferietur dit med kone og noen venner for å vise dem stedet og hilse på de kloke, hyggelige folkene der, ler jeg. Hun ler tilbake og stikker armen sin vennlig under min. Hun trekker oss tilbake mot bordet, det er ikke lenge til årets overraskelse skal annonseres.

– Årets overraskelse tildeles en forsker som nok har overrasket seg selv vel så mye som oss andre, begynner Solveig å lese, komitéleder på 10. året. Forutinntatte forestillinger om forskningsfelt som forskere skal inn i, er skummelt, fortsetter hun. En trøst er det da at enkelte har evnen til å la seg transformere, å la sine fordommer og fastlåste prinsipper fare – slippe realitetene til, slik at forskning og virkelighet smelter sammen i en høyere enhet, leser hun. Som morild i augustsjøen glitret erkjennelsen til bak øynene mine. Utmerkelsen er min! Det er klart! Jeg har overrasket meg selv! Om jeg får noen pris eller ikke, spiller ingen rolle. Dette året har endret meg. Alle mine besøk i norske distriktskommuner, med «Hassja» som høydepunkt, har vist meg ting som statistikken fra SSB og retorikken fra arrogante oppslag i hovedstadsavisene ikke viser. Det er klinkende klart: Det er ikke synd på folk i distriktene!

Jeg blir ikke ropt opp. Det er en kollega som alltid har kjørt Saab, men som kjøpte seg Toyota tidligere i år, som får overraskelsesprisen. Jeg klapper. Det ser sikkert ut som at jeg klapper for Saab-desertøren, men jeg klapper av pur glede over egen erkjennelse. Nye erkjennelser fortjener applaus.

*

«De lever sine liv på landsbygda, stakkars» er opprinnelig skrevet som en pastisj over Samtidsruinar av Marit Eikemo. En artikkel om pastisjskriving kan leses her

*

Denne teksten er publisert under Creative Commons-lisensen CC-BY-SA.

*

*