De dro til sjøs!

Tekstualitets utsendte er på vei til historiker og dr.philos Elisabeth Lønnå for å snakke med henne om kvinner til sjøs, et prosjekt som er initiert av Oslo sjømannsforening, og som skal bli til bok i løpet av året som kommer. Jeg kjenner meg på gyngende grunn. Min maritime kompetanse har jeg fått som passasjer på Bastøferga, og ut over det kan jeg muligens slå til med en båtmannsknop hvis det virkelig gjelder. Akkurat nå skal det gjelde landets maritime kvinner og deres historie. Linjene skal trekkes fra dampskipsfarten og fram til i dag, og målet med prosjektet er å finne ut hvordan kvinner var knyttet til handelsflåten, og hvilken betydning denne tilknytningen hadde både for kvinnenes liv og for norsk skipsfart. Det er den nøkterne prosjektbeskrivelsen. Selve prosjektet blir fylt av sjøsprøyt, frisk bris, eventyrlyst, hard jobbing og tøffe damer.

*

*

Fra stuevinduet hjemme hos Elisabeth Lønnå kan vi se det som en gang var Fredrikstad mekaniske verksted, som gjennom størstedelen av det 20. århundre var ledende i norsk skipsbyggingsindustri. – Folk har vært veldig opptatt av det tekniske ved skipene, sier Elisabeth. – Leser man sjøfartsbøker, handler den tradisjonelle boka om et skip eller et rederi.

Av og til er det snakk om kapteinen eller offiserene, men ikke om mannskapet, og ikke om kvinner. Sjøfolk har generelt vært lite synlige.

Jeg spør Elisabeth om hun har en historie om en kvinne som har vært til sjøs. Det har hun selvfølgelig, hun har intervjuet mange.

– En av de kvinnene som reiste på sjøen etter krigen, var Grethe Skiebe. I 1949 var hun 23 år, og hadde artium. Folk hadde vært gjennom de vanskelige krigsårene, det var matvaremangel og rasjonering, og mange var hissige på å komme seg ut i verden når det endelig var muligheter for det. Grethe Skiebe ville skaffe seg praksis for å komme inn på hotellfagskolen. Da hun var på vei til legekontoret for å bli klarert for god helse og få vaksiner, traff hun venninnen Bex Smilden på trikken. Bex var lærerinne på Ila skole, men da hun hørte at Grethe skulle til sjøs, gikk hun rett til hyrekontoret. Permisjon fra lærerjobben ble ordnet, og så kunne begge jentene mønstre på M/S «Skaugum», en gammel tysk båt som ble bygget om etter krigen. Rederiet fikk forespørsel fra FN om de ville frakte såkalte «displaced persons» fra Europa til Australia. Skipet gikk fra Kiel til Napoli der de plukket opp flyktningene, og derfra til Melbourne. Om bord hadde de to venninnene lite med emigrantene å gjøre, men de var med på å lage litt program for dem. Mange av emigrantene var musikere og sangere, og da skipet passerte ekvator, var det «dåp» og underholdning. Fra Napoli til Melbourne tok det en måned, og reisen var nokså dramatisk.

Mens Elisabeth forteller kommer jeg til å tenke på en overfart fra Moss til Horten da det blåste nokså friskt. Jeg var kanskje ikke så redd, men det var ubehagelig, og jeg var glad turen bare varte en halv time.

– «Piker» var yrkesbetegnelsen på messepiker, salongpiker, lugarpiker, badepiker, hjelpepiker, alle slags piker, fortsetter Elisabeth. – Om bord i M/S «Skaugum» var det seks piker. I tillegg var to av de tre telegrafistene kvinner. Dette var to av de aller første kvinnelige telegrafistene på norske skip. Telegrafistene hadde det fint om bord, og de jeg har snakket med var begeistret for jobben. Mens «pikene» gikk vanlig skift når skipet lå til land, hadde telegrafistene mye fri og fikk anledning til å se seg om.  Noen av «pikene» som trodde de skulle få sett mye, ble nok skuffet. Mange kvinner ble også beskyldt for å være eventyrlystne. Det var ikke populært. Hvis de hadde litt ondskapsfulle kollegaer, kunne de bli kalt «turist». Eventyrlyst-e-ne, står det også, flere steder.

– Som kvinne kunne du få mange tilbud når du var om bord, og det var nok ikke så lett å finne seg til rette i mannssamfunnet. Noen var det som traff sin kommende ektefelle på båten, og fikk man kjæreste eller ble forlovet, ble det enklere. Både Grethe og Bex fant seg kjærester om bord som de seinere giftet seg med. Grethe fikk oppleve Newcastle, Sidney, Perth og Melbourne, og var en måned på Sicilia. Hun fikk sett en del av verden, slik hun hadde drømt om.

Seint på 1950-tallet ble det en stor offentlig debatt om man i det hele tatt burde ha kvinner til sjøs. – Messepiker og salongpiker var folk vant til, sier Elisabeth. –  Det var jo god bruk for dem, og det var heller ingen som klaget på dem før de var blitt ganske mange. Men så begynte det å komme innlegg mot kvinnene i Sjømannsforbundets medlemsblad og i velferdsforbundets blad Frivakt. Argumentene mot kvinner på sjøen var at det ble så mye problemer av det. Sjøfolkene ble jo utsatt for fristelser. Det var det ene. Så var det noen kvinner som måtte sendes hjem på grunn av fyll, og det var også noen eldre kvinner som rett og slett forførte unge gutter. I forhold til hva mannfolkene drev med var det ingen ting, og det er jo sånne ting som kan forekomme i alle miljøer. Men det er klart; man er på et skip, det er et bitte lite samfunn, så det kan jo bli sjalusi og spenninger.

– Det var nok vanskelig å komme på sjøen som ung jente og ikke kjenne til det hierarkiske systemet om bord. Det har blitt løsere nå, men på en norsk båt kunne det for eksempel være tre eller fire messer, og i tillegg en salong. I salongen spiste kapteinen, maskinsjefen og som regel overstyrmannen, sammen med passasjerene, hvis det var noen. Jeg har spurt noen av de kvinnelige telegrafistene om de var forberedt på hvordan det var. De som kom fra sjømannsfamilier var det. Andre, som kanskje ikke hadde annen erfaring enn å kjøre med Nesoddbåten, var totalt uforberedt. Telegrafistene hadde jo utdannelse, men de fikk ingen opplæring i hvordan livet var på sjøen. Ikke noe om det sosiale livet på skipet. Ikke noe om hva de som kvinner måtte passe på når de kom om bord og hva de kunne forvente seg. Jeg har også snakket med en del menn som også reagerte på hvordan ting foregikk, blant annet på grov språkbruk. Det var heller ikke så lett for en mann, i hvert fall ikke en ung mann, å protestere i et sånt miljø. Det er mange sjøfolk som sier at de hadde det bedre når det var kvinner om bord.

Mens vi snakker, tenker jeg også på språket. Jeg tenker på alle ordene som er knyttet til det maritime, på alt som heter noe annet på en båt enn på land, men jeg glemmer å spørre etter en maritim ordbok. Og hvordan skal man uttrykke seg for å få fram at man snakker om kvinner? Bortsett fra radiotelegrafist og radiooffiser som er kjønnsnøytrale betegnelser, var kvinnene «piker». Men hvordan er det nå? Og er det mulig å si sjøkvinne? Det ligger litt på siden av prosjektet, så jeg spør ikke om det. Vi må også rekke å snakke litt om dampskipspikene og restauratrisene.

– Kvinnene i dampskipsfarten ble kalt dampskipspiker, sier Elisabeth. De var på passasjerskipene langs kysten, på lokalbåtene, og på skip i Nordsjøfart. Det var de som lagde mat og ordnet med lugarene. Dampskipspikene hadde kvinnelige ledere – restauratriser. Restauratrisene var selvstendig næringsdrivende som hadde kontrakt med rederiet, og de ansatte sine egne tjenere. Ja, fellesbetegnelsen var tjener. Restauratrisene var underordnet og avhengige av rederiet, samtidig var de altså selvstendig næringsdrivende som både måtte ansette og gi folk sparken. Dette var antakelig veldig tøffe og driftige damer. Etter hvert ble det flere og flere menn som jobbet som restauratører, og så ble det slutt på det systemet. De store rederiene gikk over til å ha en overordnet stuert i stedet.

Jeg sier at jeg synes det er flott at de maritime kvinnene endelig skal fram i dagen, opp i lyset og inn i varmen. Men det har skjedd ting på dette området etter 1990, forteller Elisabeth.

– I fembindsverket Handelsflåten i krig er kvinnene ordentlig behandlet. Kvinnene er også tatt med i Norsk Sjømannsforbunds historie. I det hele tatt – det har vært en bevegelse for å få inn mer om de som har jobbet om bord. Men når jeg sitter og jobber med eldre historie, er det lite om mannskapet, og enda mindre om kvinnene. På Sjøfartsmuseet har de en panoramafilm av Ivo Caprino som heter «Med havet som levevei». Det er en flott film, men bortsett fra noen gamle filmklipp der det er folk, ser alt ut som det er filmet tidlig om morgenen. Det er ikke et menneske å se. Ikke på båtene. Ikke på kaiene. Først skal man altså trenge gjennom usynliggjøringen av mannskapet, så gjennom usynliggjøringen av kvinnene.

I prosjektbeskrivelsen står det at «Maritime kvinner» skal favne bredt, være tilgjengelig for allmennheten og være faglig korrekt og etterrettelig. Jeg spør om det ikke er en motsetning mellom det allment tilgjengelige og det faglig korrekte.

– Det faglige skal selvfølgelig stemme, og jeg er veldig nøye med å kvalitetssikre bruken av kildene. Når det gjelder tilgjengeligheten, er det en tradisjon i norsk historieskriving å skrive sånn at folk forstår det. Det har alltid vært gjort. Tenk bare på Cappelens Norgeshistorie, eller Ingrid Semmingsens bøker om utvandringen til Amerika. Det jeg gjør, er å lage en fortelling, samtidig som jeg prøver å få fram noen poeng og å svare på noen spørsmål, sier Elisabeth Lønnå til slutt.

Det siste høres tilforlatelig ut, men etter denne samtalen skjønner jeg at det er et krevende arbeid, ikke minst det å få plass til alt som kan eller bør få plass mellom permene. Boka er under bygging, og snart skal den sjøsettes med alle sine historier og fortellinger om sjøsprøyt, kuling og solgangsbris i den norske handelsflåten, til ære for alle kvinner som har jobbet på de sju hav.

Maritime kvinner! Skip o hoi!

*

Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2009/10, da Hild Haaheim og Nina Bell Rui Aadna var redaktører.

*

*