Cort Adeler – år 1660

En dramatisert reiseskildring

Solen hang som djevelen i senit over de to hundre soldatene på kanondekket. Ikke et vindpust, ikke en krusning på sjøen. Den stolte galeifregatten «San Georgio Grande» holdt likevel god fart, med stø kurs for øya Tenedos. Bak flaggskipet fulgte det en hel armada, med fossende årerekker langs sidene. Viseadmiral Cort Adeler kjente seg uovervinnelig, der han tronet på akterdekket. Han skjenket ikke slavene en tanke. Cort Adeler hadde sloss rundt om i Middelhavet, og særlig her i Egeerhavet, i over ti år nå. Hevnens time var nær. Den venezianske admiralen hadde gitt ham kommandoen over en av verdens sterkeste sjøkrefter. Nå skulle Pasja knuses. Ibrahim Pasja, øverstkommanderende over den tyrkiske flåte og sultanens svoger.

Sjøen hadde vært hele livet for den 38 år gamle nordmannen. De første femten årene hadde han levd i fjæresteinene ute i det vakre arkipelaget av øyer og trange sund langs Brevikskysten. Først med selvbygde flåter av stokker og plank, senere med farens mindre lettbåter. Med lengsel i blikket hadde telemarkingen observert sjøfolkene fra fremmede land, som lastet tømmer, brynestein og salt for det store utland. Cort Adeler lar minner og tanker seile, til melodien av sjølivets rytmer, de taktfaste smellene fra tjuefem par årer som er så tunge og lange at åtte slaver må til for å betjene en eneste av dem. Hvis solen var ubarmhjertig for soldatene, så var heten, luftmangelen og stanken under dekk uendelig mye verre for de fire hundre slaveroerne.

Skipskapteinen står noen meter unna Adeler. Også han er urørlig, men holder et våkent øye med viseadmiralen. Det har gått mange timer under denne vindløse lidelsen. Med ett får han signalet han har ventet på, og gir umiddelbart ordren videre. Bare et øyeblikk etter avfyres det en liten røykkanon, signalet til armadaen om at flåten skal stoppe opp. Det er blitt sen ettermiddag, og den venezianske flåten går til ro. Viseadmiral Cort Adeler skal bygge seg opp til sitt livs sjøslag.

Under dekk er det jammer og elendighet. Slavene er delt i to grupper. Den minste gruppen er de sterkeste, og står for tukt og pisking. De har bare én jobb, med hard hånd å drive slavene til taktfast roing. Strengt tatt er de ikke slaver, men straffanger. Den andre gruppen er lenket i jern til årene. De slipper bare løs når de skal sove, og knapt nok da. Håndleddene er blodige etter smijernet, de er så godt som nakne og har valget mellom å dø roende eller å leve roende. Bare den siste dagen har tjue mann dødd av utmattelse. Hele armadaen teller fem tusen slike slaver. Denne laveste gruppen blant mennesker på sjøen har likevel et valg. I krig kan de bekle de farligste rollene, som svømmere og menneskelige skjold. Det har skjedd mer enn én gang at halvdøde slaver har kjempet seg opp til et slags menneskeverd, uten smijernslenker, rottebitt og brakkvann.

Adeler skåler med sine offiserer, der de alle sitter stramt uniformert rundt det kraftige mahognibordet i den store salongen. Kapteinene fra de ti ledende skipene er sjaluppet over til flaggskipet. Levende lys blafrer fra fem sokkeltunge kandelabre i sølv. Viseadmiralens egen kokk har hatt med seg en geit som han slaktet tidligere på dagen, og som nå serveres helstekt. Byssegutten skjenker vin fra krystallkarafler merket med skipets navn. Cort Adeler utbringer en skål for den venezianske admiralen, med forsikringer om at neste dags sjøslag skal være flåtens paradeslag. Slaget skal ramme den tyrkiske flåten, ikke landangrep denne gang. Til stor munterhet avviser han forslaget om å prøve seg med en trojansk hest. Det har vært gjort før i disse egner. Med innlevelse bygger Adeler seg opp i sin viktige tale til offiserene, og han terper budskapet om straff og hevn etter tyrkernes mange angrep mot Kreta og flere av de greske områdene. Adelers øyne gløder etter den siste skålen. Offiserene er beroliget, og under stjerneklar himmel bryter de opp og finner sine egne skip.

Klokken halv fire smeller på nytt signalkanonen fra flaggskipet. Viseadmiral Cort Adeler har tatt stilling på det øverste offisersdekket, allerede utrustet i sin krigsuniform. Slavene som håndterer de lange årene under kanondekkene er allerede på plass, og hjelper til med å få skipene i gang og på stø kurs. Det er lysning i luften, solen er på vei opp over himmelranden. Fra sitt høye utkikkspunkt ser Cort Adeler bakover på sitt mesterverk. Han vet at om en time eller to vil han se øya Agios i sør, og deretter vil han skimte den blekksprutformede øya Limnos i nord. Da regner han med at angrepet er kjent hos Ibrahim Pasja.

For en time siden satt Cort Adeler i salongen og skrev et brev. Sakte og omtenksom skrapte fjærpennen mot det tykke papiret. Han visste med seg selv at dette brevet kunne bli hans siste, men i teksten gjør han seg behersket og omsorgsfull. Han skriver om alvoret med å lede den store armadaen, alle sine tunge plikter og at han i Athen hadde kjøpt en liten overraskelse. Cort Adeler skriver om slaveopprørene som tre-fire av skipene har fått gjennomgå, og om legen på hans eget skip som døde av forgiftet drikk. Til slutt viftet han arket i luften, blåste lett over blekket og brettet det sammen. Utenpå konvolutten skrev han «Fru Viseadmiral Cort Adeler». Avsenderen vet ikke at fruen aldri vil lese dette brevet. Hun døde for to dager siden, blodforgiftet av blysink hjemme i det store huset i Amsterdam.

Solen har begynt å få en viss høyde, skipene legger seg i dobbel vifteformasjon. På alle kanondekkene er det stor aktivitet. Det er lastet opp enorme mengder jern, kassene med kanonkuler bugner. Trommeslagerne har tatt over orkesteret fra roerne, det er en prima vind i luften. Nok et signalskudd smelles av, og viseadmiralen ser med stolthet angrepsflaggene som heises på trettifem skip. Han vet at åtte tusen mann, inklusive alle slavene som skal slåss for sin frihet, er på bristepunktet av krigsglød. På hans eget skip er det ingen som kan lese noen form for nervøsitet hos sjefen, der han står i hele sin prakt, med stolt parykk, krysspente belter og høyskaftede lærstøvler. Han rører heller ikke på seg når et mindre skip dukker opp i horisonten foran dem. Det lille skipet er tegnet på at angrepet er observert. Den første kontakten med fienden er marinens uskrevne regel om forhandling. Viseadmiralen svarer på flaggspråket med stoisk arroganse. Ingen fra hans venezianske flåte har lov til å forhandle, angrepet er et faktum.

Det går bare en liten time før et overveldende syn møter Cort Adeler. Tyrkerne har en kjempeflåte parat. Skipene er utallige, men bare noen få er seilførte. Plutselig ser italienerne en røyksky, og like etter høres selve kanonskuddet. Tyrkerne følger på med en tornado av nye eksplosjoner. Ingen fra angriperne har ennå løsnet et eneste skudd. Begge parter vet at avstanden er for stor, kanonaden er bare en maktdemonstrasjon. Det fosser rundt de mange bauger, skipene jager nådeløst rett inn til sjøslag. I front er «San Georgio Grande», fulgt av flåtens fremste bestykkede skip. Åtte skip har tatt av mot nord, ytterligere åtte skip har tatt av mot sør. Det skal etableres en knipetang, sjøslaget skal ha tre fronter. Adeler har terpet taktikken gjennom lange måneder i forkant. Ingen skal skånes, ingen skal unnslippe. Så kommer det første treffet. En galeas er blitt truffet i overbygget, og de nærliggende skipene kan se at aktertaket er blitt flerret av. Cort Adeler registrerer at det må være enorm kraft i dette kanonskuddet, av langt større dimensjon enn kanonene han selv har til rådighet.

På Adelers skip står det en høyreist afrikaner nede ved baugen. Han har to gedigne, gule flagg i hendene og signaliserer med begge i en nøye instruert form. Skipene bak vet hva dette betyr, og gjør seg klar til å legge seg bredsides mot fienden. Sakte slakkes farten, og roerne får snudd skipene slik at de danner en voldsom vegg. Viseadmiralen står fortsatt helt urørlig, og konstaterer at hele hans plan er under oppfyllelse. Han ser også at de to flankene er i gang med å innta sine formasjoner. Cort Adeler venter på det avgjørende øyeblikket. Med ett ser hans kaptein at Adeler drar sitt kjempesverd ut av sliren og løfter det opp, høyt opp, og peker på skrå framover. Sverdet er signalet, og tre hundre kanoner smelles av. Skipene krenger voldsomt av rekylen, og et røykteppe legger seg over sjøen. Få sekunder etter sendes neste ladning av gårde. På nytt gynger skipene faretruende, kruttrøyken river i nesen og eksplosjonene drønner. Det tar en tid før røyken åpner for sikten og Adeler kan se at minst fem fiendtlige skip er i brann. Fra sidene ser han at flankeskipene har kommet i posisjon. Det smeller fra den nordlige flåten, og like etter fra den sørlige. Raskt kommer det til nærkontakt mellom tyrkerne og noen av hans egne angrepsskip. To av skipene på babord side er allerede i brann. Hans eget skip er han ikke redd for. Det har dobbel sidebekledning og kraftige, tettsittende spanter.

Sjøslaget varer hele dagen. Runde på runde. Adelers flåte rykker nærmere og nærmere land, selv om tyrkernes flåte er overveldende i antall og slagkraft. Men ikke i taktikk og krigskunst. Den ene tyrkiske fregatten etter den andre settes ut av spill. Utover dagen blir det stadig flere skip som får nærkontakt. Det høres hyl og skrik fra soldater og slaver. Det ligger et konstant fyrverkeri fra kanoner og muskedundre i luften. Cort Adeler gir ordre om at alle slaver skal settes inn. Offiserene risikerer nå to fronter. Den ene fra tyrkerne, den andre et bakholdsangrep fra hevngjerrige undersåtter. Men alle vet hva prisen er. Det finnes ikke standsrett på sjøen. En slave som svikter, blir hugget ned av sine egne før han får tenkt tanken på sin egen private krig. Dessuten har alle slavene fått godt med brød, vann og brennevin i løpet av dagen. Slaveroerne er Cort Adelers hemmelige våpen.

Når solen begynner å peke nedover i havet, er det flere skip i brann enn antallet som kan kalles sjødyktige. Det er ikke mulig å observere hvilken side som har overtaket. Den første antydningen av skumring melder seg, og Cort Adeler og «San Georgio Grande» havner inne i en bukt. De siste timene har Adeler selv deltatt i hele to låringer av eget skip. Med grusom kraft har han dratt sverdet mot flere titalls tyrkere. En gang stakk han sverdet tvers gjennom kroppen på en jypling. Han måtte ta spenntak for å dra våpenet til seg igjen. Ganske tidlig så han sin egen kaptein bli truffet av en jernkule, så han strøk over hele dekket og på sjøen. Kapteinen var danske og kanskje den eneste om bord han hadde et slags vennskapelig forhold til.

Kampviljen er også intens hos tyrkerne. Ibrahim Pasja har pekt seg ut selveste «San Georgio Grande». Han vet godt hvem som leder det fiendtlige angrepet, også at han kommer fra det ukjente kalde landet oppe under Nordpolen. Dette skal bli hans endelige bevis på at han er sultanens søster verdig. Med utspekulert taktikk har han ledet to-tre skip mot «San Georgio Grande». Kanonene fyres av, det venezianske skipet blir truffet flere ganger. Den ene brannen avløser den andre. To av Adelers stormaster er skutt rett av. Ibrahim Pasja er farlig nå. Han fører selve det tyrkiske flaggskipet, en stolt og langstrukket galei som har overlevd flere sjøslag mot fiendemakten i vest. Dreper han Adeler, vet han at slaget er vunnet. Tusen mann har han på skipet sitt, seksti kanoner kan han smelle av samtidig. Nå legger Pasja bredsiden til mot «San Georgio Grande». Men de er kommet for nær hverandre, ser han. Vinden gjør at han ikke får full kontroll med nærkontakten. Det går ubønnhørlig mot mannskamp. Ibrahim Pasja er i sitt livs form, kreftene er enorme, og som den eneste bærer han et krigssverd av rent gull. Det er en gave fra Sultan Murad den fjerde.

En slags krigslogikk brer seg utover sjøen. Kampscenene roer seg betraktelig. Ikke minst fordi begge armadaene har øynene rettet mot Adelers og Pasjas skip, som begge har havnet noe unna hovedfeltet. Alle de titalls tusen soldatene vet at vinneren av akkurat dette skipsslaget blir vinneren av hele sjøslaget. «San Gerogio Grande» er sterkt medtatt, skipet har fått en synlig slagside. Det fosser inn vann på babord side mot Ibrahim Pasja, men Adeler vet at de vanntette skottene vil holde skipet flytende. Med ett smeller skipene sideveis mot hverandre, flere årer knekker og soldatene er i vilt angrep. Det hugges og stikkes, og brølene er desperate. Andre skriker i vill galskap, og stuper rett i den sanne død. Cort Adeler står skjermet ved kommandohuset, med en mindre gruppe lojale soldater rundt seg. Angrepet bølger frem og tilbake. Adeler ser at hele dekket hoper seg opp med døde og skadde kropper. Det kjempes innbitt på begge skipene nå. For et øyeblikk siden så han selveste Pasja komme om bord, men han har mistet ham av syne. Midt oppe i larmen hører han en voldsom kamp bak seg, tvers over dekket på den andre siden av kommandohuset. Cort Adeler får med seg sine livvakter og stormer mot fienden, og der møter han blikket til Ibrahim Pasja. Gal av krigsnerver stormer Cort Adeler mot Pasja, gjennom en flokk av krigende soldater og blir kontant sverdstukket i høyre arm av den tyrkiske sjøhelten, og ramler i refleks noen steg bakover. Cort Adeler registrerer ikke at hans egne tapre soldater har slått ned den tyrkiske angrepstroppen på kommandodekket. Han kjenner heller ikke den grusomme smerten i høyrearmen, han hører ingen ting, han har bare blikk for én gjerning. Med innøvd grep makter han å kaste det tunge sverdet fram i luften, gripe det med venstre hånd, vri kroppen mot høyre og svinge det med umenneskelig kraft. I en perfekt bue hugger han sverdet inn i siden på Ibrahim Pasja, gjennom den kraftige armeringen av lær, slik at tyrkeren synker sakte ned i knestående. Hugget var så kraftig at Adeler mistet taket i sverdet sitt, og det seilte bortover dekket.

Det blir plutselig helt stille på begge flaggskipene og flåten rundt dem, som om alle de stridende har observert hanekampen mellom de to marinesjefene. Viseadmiralen selv er ennå ikke klar over alvoret med sin skadde høyrearm, før han merker svikten når han skal ta etter nærmeste våpen. Under seg har han Ibrahim Pasja med blikket vendt opp mot seg. Tyrkeren presser venstrehånden fortvilt rund høyresiden sin, like under ribbena, mens blodet pumper ut mellom fingrene. Cort Adeler registrer ikke de desperate øynene til motstanderen, han har et oppdrag å utføre og nøler ikke et sekund. Kjapt bøyer han seg ned og griper Ibrahims eget sverd med sin venstre hånd. På nytt presterer han et praktslag, og skiller triumferende tyrkerens hode fra kroppen. Sverdet slår han deretter ned i dørken så det står og vaier. Med sin skadde høyrehånd får han tak i håret til den døde tyrk, løfter det opp og griper dolken med sin venstre hånd. Som en gal kjører han våpenet inn i hodet, og løfter det seirende opp i været. Slik blir han stående. De venezianske soldatene rundt om på skipene brøler som besatte i seiersrus, slaget er vunnet. Den tyrkiske marine gjør full retrett, men to hundre fanger blir tatt. I likhet med flere av de fiendtlige skipene, blir også Pasjas skip plyndret. Krigsutbyttet er betydelig.

Like før solen går ned under horisonten er restene av Cort Adelers stolte flåte på vei sørover Egeerhavet. Det pågår innbitt aktivitet ombord. Skutesider, master og utstyr må repareres. Soldater, slaver og fanger må syes sammen. Inne i viseadmiralens salong sitter Cort Adeler og ser på tre trofeer han har med seg hjem; alle tilhørende Ibrahim Pasja. Det første er tyrkerens lange sverd. Det andre er sultanens fane, selve den keiserlige Standart. Det tredje er den innbitte fiendens hode, tredd på Adelers langstilkede dolk. Hodet ligger midt på skrivebordet. Der skal det ligge til han finner det for godt å kaste det til haiene et stykke utenfor Kreta. Men én ting bestemmer han seg for. Når han kommer hjem er tiden moden for å male sitt eget adelige våpenskjold. Her skal Ibrahim Pasjas hode, tredd ned på hans egen dolk, få sin hedersplass. Det fortjener han.

Cort Adeler blir sittende i salongen. Han er febersyk etter sverdstikket i armen og nesten et døgns kamp. Før han sovner tenker han på nytt på sin kone og den lille presangen han har med seg til henne, praktinstrumentet, en italiensk chitarrone.

*

Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2009/10, da Hild Haaheim og Nina Bell Rui Aadna var redaktører.

*

*