Camping

I 1960 ble bilsalget frigitt, og et par år seinere kjøpte familien min bil med et godt varmeapparat og gode fjærer, noe som ifølge far var de to avgjørende forskjellene mellom en god og en dårlig bil. Den gang bodde vi i Kirkenes, og i Finnmark var det ingen som tvilte på fordelen med et godt varmeapparat både sommer og vinter. For oss som satt i baksetet på den turkise Ford Taunusen, virket imidlertid fordelen med de gode fjærene mer tvilsom. Utbyggingen av veinettet og veistandarden var ikke i tråd med økningen av bilparken, og når de gode fjærene sendte oss ungene i biltaket, bygde kvalmen seg raskt opp. At kvalmen også hadde sammenheng med at vi var hyllet inn i sigarettrøyk, var det ingen som tenkte på. Det skjedde ikke bare hos oss. Over hele landet satt omsorgsfulle foreldre i forsetene og dampet i vei, mens ungene satt i baksetet og forsøkte å undertrykke trangen til å kaste opp. Vi hadde ikke hørt at det var farlig å røyke, og vi hadde heller ikke hørt om bilbelter. Fordelen med de manglende bilbeltene var mange, og det er flere som har fortalt om friheten som rådde i baksetet på grunn av de manglende sikkerhetsselene. To barn kunne for eksempel ligge anføttes, slappe av og lese Donald, og en lillebror kunne gjerne sove i hattehylla hvis det var trangt om saligheten.

Campingturene utviklet vår reisekompetanse og utvidet verden, og kan gjerne ses på som en slags dannelsesreise – et begrep vi for øvrig ikke kjente til – der dannelsen først og fremst bestod i å tilpasse seg tilværelsen i bilen. Bilen er et lukket system med begrensede muligheter for utfoldelse, og en kan lure på hvor helsebringende det er, time etter time, å være underlagt de forskjellige regimer som hersker i alle farkoster som futter langs veiene en varm sommerdag. I vår tid har ferierende foreldre muligheten til å søke opp Norges Automobil-Forbund eller en av de mange andre nettsidene der man finner tips om leker og aktiviteter i bilen, samt råd om hva man bør spise for å holde blodsukkeret stabilt. På våre turer var det ingen som bekymret seg for blodsukkeret. Når vi ikke hadde ubegrenset tilgang til posen med syrlige drops som lå i hanskerommet, var det fordi godterier i prinsippet bare kunne spises på lørdager.

Uansett hva man gjør for å slå i hjel de virkeløse timene når man er tvunget inn i bilens lukkede økosystem, er det til syvende og sist stemningen i forsetene som gir utslag på trivselsbarometeret. Sånn er det nå, og sånn var det før. Det hjelper nok med elektronikk og tegnefilm i baksetet, men det står ikke noe på nettsidene om hva man skal gjøre hvis sjåføren er amper og i dårlig humør. Bortsett fra kvalmen som kunne bli plagsom, kan jeg ikke huske noe annet enn at jeg likte å kjøre på langtur. Broren min og jeg fikk tiden til å gå ved å telle hester og kyr, biler og busser. Av og til sang vi, av og til sov vi, men mest satt vi nok bare og så ut av vinduet mens landskapet fór forbi. Når det regnet, lyttet vi til vindusviskerne, og når vi skulle kjøre over Ifjordfjellet, håpet vi på snø. Om vi kranglet eller om det kunne være dårlig stemning foran, så har jeg glemt det nå.

I 1960 var det registrert 316 campingplasser i landet. Av disse hadde en tredjedel vannklosett, men jeg er usikker på om noen av dem befant seg på campingplasser i Finnmark. Finnmarkingene lot seg imidlertid ikke avskrekke verken av grusveier eller campingplasser med dårlige sanitærforhold. De mange nye bileierne hadde fått frihet til å reise, til å krysse grenser, og til å se steder de aldri hadde sett. Bilen var selve symbolet på den nye tiden og framtidsoptimismen, som måtte gå hånd i hånd med frykten for atomkrig. Cuba var langt borte da krisen nådde sitt klimaks høsten 1962, men finnmarkingene hadde uansett fått rikelige doser radioaktivitet fra Sovjetunionens atomprøvesprengninger på Novaja Semlja. Toppen, men ikke slutten på prøvesprengningene, ble nådd i 1961. Da fyrte Sovjetunionen av en atombombe som hadde en sprengkraft tilsvarende 2500 hiroshimabomber. Det rumlet i himmelrommet over Finnmark, og folk ble engstelige. Lærerne ved Kirkenes skole bad myndighetene om informasjon om strålingsfare og radioaktivitet, og fikk møte en mann fra Sivilforsvaret. Etter møtet skrev Sør-Varanger avis:

Vår nervøsitet kommer naturligvis av at vi alle er lite orientert når det gjelder atomspørsmål. La det være oss en trøst at de lærde også strides fordi problemet nærmest er nytt også for videnskapen. Imidlertid kan vi nu slå fast at den radioaktive stålefare er blitt kraftig overdrevet, og er blitt omtalt over alt på en måte som ikke står i noe rimelig forhold til den faktiske situasjonen. Vi lever nu engang i atomalderen og vi må dessverre tåle den nervepåkjenning det kan være for hver enkelt av oss å tale åpent om saken. Vi må ikke la oss skremme unødig. – La oss holde hodet koldt, og hver på vår kant forklare barna at fagfolks rapporter om strålefaren fra den forrige serien av atomsprenginger for tre år siden er meget beroligende.

Det er mulig finnmarkingene lot seg berolige, og i alle fall var det langt hyggeligere å se mot lysere tider og å planlegge sommerferien. Gjennom de lange vintermånedene kunne man med ujevne mellomrom skimte et blått lys bak gardinene i mange hjem. Da visste man at familiene satt benket foran høyfjellssola med bar overkropp og sorte beskyttelsesbriller, for å forberede den bleke vinterhuden på å møte sommersola under sørlige breddegrader.

Turistnæringen var den gang i sin spede begynnelse, og det var først ti år seinere turismeforskningen begynte å interessere seg for hvordan steders «image» skapes. Finnmarkingene trengte verken turistbrosjyrer eller andre imagebyggende tiltak for å velge Piteå i Nord-Sverige eller Oulu i Nord-Finland som mål for feriereisen. Det var de første øyenvitneskildringene som spredte seg som ga næring til folks forestillinger, og som man fortsatte å dikte på til de indre bildene ble like vakre som glansede reklamebrosjyrer. Både i Piteå og i Oulo skulle det være lange sandstrender, deilig badevann, sol og sydenvarme. Det var dette finnmarkingene drømte om. Kanskje drømte de også om Middelhavet, men det var den innerste delen av Bottenviken som var oppnåelig. Ryktene gikk også om at det var milelange rette og asfalterte veier i Finland og Sverige. Etter hvert fikk vi se det selv. Veiene var rette som blyantstreker tegnet med linjal, og dermed ble vi ikke kvalme, men det var ikke så mye å se gjennom bilvinduene. Turen gjennom Nord-Finland står for meg som en evig lang reise på en svart strek mellom høye og helt rette grantrær. Av og til kjørte vi gjennom byer, og selv om vi sjelden stoppet, limte navnene Ivalo, Sodankylä og Rovaniemi seg fast i hukommelsen.

Før campingturen kjøpte folk inn et minimum av påkrevd utstyr, mens de supplerte med hjemmelagde innretninger og det de hadde. Man var ikke så nøye på det. Hos oss var det mor som pakket, mens far tok grovarbeidet med å stable på takgrinda, i bagasjerommet, og på gulvet bak forsetene. Det var dyner og puter, pledd og luftmadrasser, telt og presenninger i tilfelle regn, som ikke var til å unngå så lenge man befant seg i Norge, ifølge mor. Det var et hypermoderne propanapparat med to propanbeholdere, campingbord og klappstoler, og en hel liten kjøkkenavdeling som far hadde konstruert, og som han og mor var svært stolte av. Vi var rustet for all slags vær. Vi hadde slagstøvler og regnfrakker, tykke gensere, ullsokker, strømpebukser og badetøy. Den turkise bilen var lastet til plimsollmerket. Vi kom fra Finnmark og var forberedt på alt. Far var også forberedt på steinsprut, og hadde konstruert en beskyttelsesrute i tykk plast som kunne festes til originalruta når det var påkrevd. Fordelen med beskyttelsesruta var åpenbar, ulempen åpenbarte seg da far slikket på sugekoppene og trykket plastruta fast til frontruta. Sugekoppene og den tykke plasten ga familien en temporær, men alvorlig synssvekkelse: det var vanskelig å få øye på veien. Far løste problemet ved å rulle ned sidevinduet og stikke ut hodet. Det gikk bra. Vi stolte på far.

Vårt reisefølge på livets første campingtur var gode og livslange venner av mine foreldre. De hadde varebil, en doning som ble holdt sammen av like mengder ståltråd, gode ønsker og humoristisk sans. Fordelen med den gamle skrothaugen var at det var god plass. Ulempen var, sett fra de tre ungene som satt i baksetet, at det var plass til kommoden. Ryktet om en familie som reiste på campingtur med en kommode, spredte seg lynraskt over hele Finnmark, nedover i Finland og Sverige, og til reisemålet Piteå Havsbad. Som regel kom ryktet i god tid før kommoden. I samme øyeblikk som varebilen stoppet og familien satte føttene på en ny campingplass, krøp unger i alle aldrer fram for å spørre om det var de som hadde med kommode, og om det var mulig å få se den. Ved kveldstid var det et jevnt sig av voksne campinggjester som tilfeldigvis spaserte forbi. Mange stoppet og slo av en prat, i håp om å få øye på det berømte møblet.

Den pinlige, men svært praktiske kommoden, berører pakkingens problem, noe enhver reisende må befatte seg med. Det er merkelig at reiselitteraturen i så liten grad beskjeftiger seg med temaet. Folk har reist i alle himmelretninger, i sakprosa og skjønnlitteratur, men bare unntaksvis blir en koffert eller bag nevnt i forbifarten. Den moderne globetrotteren tar sekken på ryggen og begynner sin reise, uten at noen får vite noe om hvilke problemer som er løst og hvilke vurderinger som er gjort før det endelige utvalget har blitt godkjent og funnet verdig en plass i bagasjen. For få år siden bygget vi vår pakkekompetanse på dyrekjøpt erfaring, men i dag kan et nettsøk gi pakkelister til et hvilket som helst upraktisk fjols som skal ut og reise. Det er ikke sikkert det går så bra for det. Det grunnleggende prinsippet er selvsagt at det må være samsvar mellom reisemål, reisemåte, overnattingsmåte, klær, utstyr, og hva man velger å pakke i. Forskjellen på våre liv nå og før, er at før tok alt mye lenger tid, enten det gjaldt å lage pakkelister, å skaffe informasjon om reisemålet, eller selve reisen.

Mine foreldre opparbeidet seg raskt høy pakke- og campingkompetanse. De fikk et godt blikk for teltets plassering i forhold til bakkens helning, og for grunnforholdene med tanke på pluggene og bardunene.

Far hadde ansvar for pluggene og bardunene, som han hadde et særlig godt håndlag med, mens mor stod inne i den grønne teltduken og hadde et like godt håndlag med stengene. De tok tiden når de satte opp teltet og når de tok det ned, og for hver campingplass fikk de perfeksjonert sine ferdigheter. Ganske raskt anså de seg som profesjonelle på området, og var også svært tilfredse med den faste arbeidsfordelingen de hadde innarbeidet. Det gjaldt også når vi kjørte. Mor hadde sertifikat, men kjørte ikke, siden far anså seg for å være den beste sjåføren. Mor var enig. Hvis det regnet når vi kom fram, satt vi ungene i bilen og fulgte med på hvordan mor og far manøvrerte en stor plastduk, som i alle fall i teorien skulle holde teltet tørt. Enten teltet var vått eller tørt, skulle bardunene strammes hver dag. Som bygningsingeniør så far på det som en æressak å ikke ha et salrygget telt. Når vi gikk gjennom campingplassen, la vi godt merke til de teltene som hadde svai i taket og slappe barduner. Ingen sa noe, men det kunne være at far himlet så mye med øynene at vi gikk forbi tvekroket av boblende, innestengt latter.

Bakken var myk av barnåler, og ganske ofte knudrete av røtter. I dusjen var det kaldt vann og sand på murgulvet, og på toalettene luktet det vondt og manglet toalettpapir. Vi tok fasilitetene som de var, til vi fikk bredere sammenligningsgrunnlag og mer erfaring. Da tok vi fortsatt fasilitetene som de var, siden det ikke var noe alternativ. Teltet var mørkegrønt, helt til det gikk jordslag i det og duken råtnet. Etter det ble teltet oransje og blått og litt større. Vi misunte dem som hadde hustelt eller campingvogn, men å kjøre rundt med en Lillebror campingtilhenger syntes vi bare virket tåpelig. Når vi etter hvert kunne utvide arealet og territoriet med et fortelt, syntes vi campingutstyret var blitt svært standsmessig.

Med tiden har alle campingplasser blandet seg i hverandre, og ligger nå lagret i minnet som arketypen «svensk campingplass på 1960-tallet». Først og fremst var det til Sverige det bar. Vi likte oss i Sverige, og vi likte svenskene. Med en gang vi kjørte over grensa og skiftet fra høyre- til venstrekjøring, merket vi at ting var annerledes. Veiene var rettere og bredere, skiltene var flere og større. Mor var kartleser, og påstod at det var mye lettere å finne fram i Sverige enn i Norge. Far påstod at det var mye enklere å få kjøpt nye propanbeholdere i Sverige, i motsetning til i Norge, der det også var uforsvarlig mange mil mellom bensinstasjonene. Svenskene hadde det meste. I tillegg til store og gode skilt, fulle propanbeholdere og mange bensinstasjoner, hadde de Volvo og Saab, bedre kaffe, praktiske tresko, Tage Erlander og et vakkert språk. På campingplassen gikk vi barna til kiosken og sa: Kan jag få en glass och en läsk? Eller: Har Ni Kalle Anka? Da fikk vi is, brus og svensk Donald, og kjente oss svært språkmektige.

Vi beundret svenskene, og kanskje var det derfor vi syntes språket var så vakkert. Det faktum at svenskene ikke forstod norsk, tilskrev vi deres overlegenhet som nasjon. Hvorfor skulle de bry seg med å lære norsk?

Som kjent finnes det ingen objektive kriterier verken på vakre språk eller stygge språk, og heller ikke på hva som er stygge dialekter i det norske språkmangfoldet. Det er mange år siden språkprofessor Finn-Erik Vinje lot seg lokke til en dialektevaluering, og devaluerte østfolddialekten på strak arm og på det flaueste. Det blir ikke glemt så fort. Vår identitet ligger i vårt språklige uttrykk, og det er heldigvis lenge siden folk fra andre deler av landet måtte legge bort dialekten når de flyttet til Oslo. På 1950- og 60-tallet var det de nordnorske dialektene som ble stemplet som mindreverdige av Oslo-folk, som heller ikke unnslo seg for å avertere hybler til leie med «Bill.mrk. ‘Ikke nordlending’». Hedemarksdialekten var ensbetydende med bondeknøl, men også det er historie. Nå har vi fått så mange andre å herse med at vi ikke bryr oss så mye om dialekter, men er i stedet opptatt av om anene kan føres tilbake til Petter Dass eller helst til Harald Hårfagre. Vi liker å høre fremmede språk, særlig når de ikke er altfor fremmede eller blir snakket med høye stemmer på norsk territorium. Først og fremst virker det som det er vi som vil komme til språket, og ikke omvendt.

Etter at teltet var satt opp og luftmadrassene pumpet opp, det siste var en utmattende oppgave som vi ungene måtte utføre, kunne vi tusle rundt på campingplassen i våre blå og hvite treningsdresser og se etter svenske barn som vi kunne leke med. Når vi likevel aldri lekte med svenske barn, var det fordi vi var sjenerte og ikke torde å snakke med dem. Vi visste ikke om vi skulle snakke svensk som vi syntes vi kunne, eller norsk som vi ikke likte lenger, og vi visste heller ikke hva vi skulle finne på. Det ble til at vi hang rundt teltet eller lå på luftmadrassen og ventet på at det skulle bli mat, hvis vi ikke gikk rundt med en liten, gul notisbok og skrev bilnummer. På den tiden skrev nesten alle norske barn bilnummer i små notisbøker, og kunne på den måten holde seg beskjeftiget i mange timer om gangen. Barn som hadde lærerforeldre, kunne få i oppgave å regne ut tverrsummen eller finne ut hvilke tall registreringsnumrene var delelig med, men de fleste kunne notere bilnummer uten innblanding fra voksne som ville stimulere interessen for matematikk. Man kan ergre seg over alt som blir glemt, både hendelser, telefonnummer og PIN-koder, men også smile av at registreringsnummeret til familiens første bil er av de tall- og bokstavkombinasjoner som det er umulig å viske vekk fra hukommelsen. Y-21061. Kanskje har skrivingen av de uendelige rekkene av bilnummer hatt en positiv effekt på langtidshukommelsen.

Av og til fant vi fram badmintonrekkertene og spilte litt, men i grunnen var det ingen som syntes det var morsomt. Jeg kan ikke huske at det var så mye å finne på, bortsett fra når campingplassen lå ved vann eller sjø. Da skulle vi bade, om vannet var aldri så kaldt og tennene klapret aldri så mye. Etter badet satt vi på et rutete pledd som klødde og stakk i huden på baksiden av knærne og de kalde lårene, mens vi ventet på at sola skulle tørke oss. Vi stirret på himmelen og på skyene som stadig vekk kom i veien for sola, og sa «Sol, sol, kom til meg. Sky, sky, gå din vei». Mor smurte brødskiver med Sunda; det hadde hun tatt med hjemmefra. Vi spiste sundaskiver mens mor og far drakk kaffe fra termos, og etterpå er det ikke godt å si hva vi foretok oss. Kanskje gikk vi i butikken, kanskje ble noen av oss med far hvis han skulle fylle bensin eller sjekke om det var nok luft i dekkene.

I løpet av reisen samlet vi på kvitteringer og billetter, brosjyrer og postkort, for å lime alt inn i reiseboka som skulle lages når vi kom hjem. Jobben med å rekonstruere reiseruta og sortere dokumentasjonen og holde stedene og campingplassene fra hverandre var ikke bare vanskelig, men også overraskende kjedelig. «Det var sent på kvelden da vi slo opp teltet på Almö havsbad», står det i den eneste reisedagboka jeg har fra den tiden, og som på mirakuløst vis har unngått å havne på søppeldynga. Under teksten er kvitteringen limt inn. Allerede på tredje side kan man ane at det har begynt å gå trått for forfatteren: «Det var kaldt, men vi tok en dukkert likevel.»  Det var kanskje ikke så mye å skrive om. Vi hadde kjørt bil, og vi hadde bodd i telt på forskjellige campingplasser, og vi hadde badet. Det er mulig vi hadde vært innom steder der det var noe å se, men i ettertid kan jeg ikke huske noen. Fars fotografier av sine badende barn bidro til dokumentasjonen og til å fylle ut sidene i reisedagboka. Det var ikke så lett å kjenne igjen noen av oss, men vi visste jo hvem de to prikkene var.

Å lage reisedagbok var et slit, og ingen reisedagbok ble noen gang fullført hjemme hos oss. Selv om den påbegynte, bevarte reiseboka med årene har fått en viss nostalgisk verdi, er det begrenset hvor mye nostalgi vi greier å presse ut av det store antallet falmede «campingbiljetter», som for eksempel viser at det kostet 3,50 kroner døgnet på Lerberget Camping, hvor nå den kan ha ligget. Når ferien var over, var vi liksom helt ferdig med den. Selv suvenirene, som vi hadde vært så oppsatt på å kjøpe og få med oss hjem, virket underlig bortkomne og fremmede der de ble stående på en hylle og samle støv.

Nå er både den gamle reiseboka og postkortene som vi sendte til familie og venner, erstattet av «reisebloggen». Selv om mediet og uttrykket har forandret seg, ser det ut til at behovet for å dokumentere reisen fortsatt er der, enten man kaller seg campingturist eller globetrotter.  «Takk til alle som har fulgt meg», skriver for eksempel signaturen Målfrid på sin reiseblogg, og avslutter med å si at «Å blogge er veldig hyggelig når jeg reiser alene. Mange har spurt meg om det ikke er kjedelig å ikke ha noen å dele med når jeg reiser slik. Bloggen og Facebook er min måte å dele på».

Campinglivet har forandret seg, og kanskje er det først og fremst synlig på alle campingplassene der de hvite vognene står tett i tett med sine fortelt og plattinger, fjernsynsantenner, blomsterkasser og krukker, lykter og hagenisser. Antallet langtidscampere, altså de som lar campingvogna stå på en fast plass gjennom hele sesongen og gjerne gjennom flere år, har økt kraftig, og utgjør nå cirka en fjerdedel av det samlede antall campingdøgn. For en stor gruppe har dermed det som var campinglivets kjennetegn – mobilitet – blitt transformert til stabilitet. Våren på en campingplass for langtidscampere har blitt sammenlignet med etableringen av et nytt boligområde. Man jobber med å ordne og sette alt i stand, og gir også gjerne en håndsrekning til naboen som holder på med det samme. Dermed er det etablert en sosial kontakt. Mens huseieren trekker seg tilbake når huset er ferdig, fortsetter campinggjestene sine utendørsliv gjennom sommeren. De fysiske forholdene på campingplassen innbyr til sosial kontakt, og det må være her mange nordmenn får brukt sitt sosiale potensial. Ellers i året vil vi gjerne bo avskjermet og hindre at naboene får innsyn, men om sommeren lever vi gjerne tett på våre campingnaboer, og gleder oss over det uformelle og uforpliktende sosiale fellesskapet som oppstår. «Langtidscamping er et sosialt alternativ til en norsk hverdagstilværelse som til dels kan oppleves som isolert», skriver forskeren Ellinor Angell.

Og det er nettopp det tette livet på campingplassen som gjør at så mange trives med denne formen for ferie, enten man er langtidscamper eller man farter fra sted til sted. Noe sosialt liv med andre fremmede campingturister kan jeg ikke huske at vi hadde. Likevel hadde vi en opplevelse av å høre til i et sosialt fellesskap. Når vi kom til en ny plass, gjorde vi oss først kjent. Vi fant ut hvor toalettene og dusjene var, hvor vi kunne hente vann, og hva de hadde av matvarer i butikken og når den var åpen. Vi nikket til familiene som bodde rundt oss, og kjente vanene og rutinene deres etter et døgn eller to. Vi visste når de stod opp og når de la seg. Vi hørte suset fra propanapparatet deres når de lagde middag, og klirringen i bestikk og kopper og kar når de vasket opp. Når foreldrene ropte på barna, hørte vi at de het Eva eller Stina eller Sture eller noe annet. Kanskje snakket de voksne med hverandre hvis noen lurte på noe, men den uskrevne regelen var at man holdt seg innenfor sitt område. Om kvelden lå jeg inne under den mørke teltduken og lyttet til de myke stemmene til mine foreldre som satt utenfor og snakket med hverandre, til sovepusten fra lillebroren min, og til alle andre lyder som var dempede og svake, fordi alt skulle være rolig når det ble kveld. Det var trygt og fint. Det luktet gummimadrass og telt, barnåler og jord, sigarettrøyk og sommernatt, og kanskje en anelse Cognac.

*

Reiseessayet «Camping» er en av tekstene i Hild Haaheims masteroppgave i faglitterær skriving, «Ut i livet: Korte og lange reiser», fra 2011. En forkortet versjon av «Camping» ble publisert i Stemmer nr. 2/2012.

*

*

Kommentarer til «Camping»

Nina den 07/04/2013:

Reiseminner ble vekket. Jeg tenker på vår egen campingvogn, på rygging med sidespeil på trange veier, på reiseradioen og på alle de gangene vi satt inne i regnet og tenkte fremtidstanker og spilte spill. Dette var en fin tekst!

Hild Haaheim den 19/05/2013:

Takk, Nina. Hyggelig at du synes det.

Kilder

Angell, Ellinor (1999): «Campingplassen og modernitetens nomader», i J. K. Steen Jacobsen & A. Viken (red.): Turisme: stedet i en bevegelig verden. Oslo: Universitetsforlaget

Reiseblogg: http://maalfrids.blogspot.com/search?updated-min=2010-01-01T00%3A00%3A00-05%3A00&updated-max=2011-01-01T00%3A00%3A00-05%3A00&max-results=10 (lastet 12.01.11)

Sør-Varanger Avis, 4. november 1961

*