Brukne søyler

Av Marit Norunn Husøy • 19. november 2019

Det er norsk vinterkulde, og gradestokken viser minus 7 grader. Jeg skjønner at jeg ikke kommer til å få sove, så jeg står like godt opp. Ryggen smerter, noe den ofte gjør når det er kaldt. Det er som om jeg mangler isolasjon i ryggen etter at noen fragmenter av ryggsøylen ble sprengt bort i en trafikkulykke for tretti år siden. Jeg skulle hatt glidelås i ryggen slik at jeg kunne legge inn litt isolasjon, litt Glava, tenker jeg. Jeg gjør det så trivelig rundt meg som jeg kan; smører noen brødskiver, koker kaffe og slår på klassisk nattradio.

Jeg setter meg ved pc-en og finner fram teksten jeg har begynt å skrive, om hvordan Frida Kahlo framstiller sin smerte i maleriet «The broken Column» – «Den brukne søylen» – fra 1944.

«The Broken Column» av Frida Kahlo. Hentet fra https://www.fridakahlo.org/the-broken-column.jsp

Det er et selvportrett som er et av de sterkeste vitnesbyrd jeg kjenner til om hvordan smerter i en brukket rygg kan oppleves. Filosofen Hannah Arendt har sagt at opplevelsen av sterke kroppslige smerter er den mest intense og private følelsen vi har. Smerte kan utslette alle andre følelser. Sterke smerter kan være altoppslukende og gjøre alt annet likegyldig.[1] Dette er et utsagn som jeg syns stemmer på en prikk. Ingen andre enn jeg vet hvordan min smerte oppleves i min kropp, på samme måte som verken jeg eller andre mennesker vet hvordan andre mennesker opplever sin smerte i sin kropp. Likevel har Kahlo, i dette selvportrettet, med pensel og farger klart å beskrive noen følelser som jeg har, følelser som jeg ikke så godt klarer å uttrykke med mitt talespråk.

Jeg leser litt løst og fast om Kahlo på internett. Kahlo var 37 år gammel da hun malte «Den brukne søylen», og hadde nettopp vært gjennom ett av over 30 kirurgiske inngrep i ryggen etter en dramatisk trafikkulykke da hun var 18 år. Hun ble født i 1907 og døde i 1954, bare 47 år gammel. Hun vokste opp like utenfor Mexico by med meksikansk mor og tysk far. På grunn av skadene brukte hun sterke smertestillende medikamenter, ofte brukte hun ryggkorsett, og hun var i lange perioder sengeliggende. Billedkunst ble hennes måte å uttrykke seg på. Via et speil over sengen kunne hun se seg selv, og hun malte det hun så – seg selv. Hun malte over seksti selvportretter. I selvportrettene malte hun sine erfaringer, opplevelser og følelser. Foruten fysisk smerte, framstilte hun noen store temaer i livet sitt, som kjærlighetsforholdet til billedkunstneren Diego Rivera, abort og skilsmisse. Kahlo er i dag en verdenskjent billedkunstner med en stor fanskare, og det er mange som har skrevet om hennes liv og verk. Bruken av kjente symboler og metaforer fra kristen tenkning og tradisjon gjør at veldig mange kjenner seg igjen i hennes uttrykk.

Det slår meg at jeg i de søkene jeg gjør på nett denne natta, får opp få tekster som skriver mer enn et par setninger om «Den brukne søylen». Ett sted er det en som skriver at Kahlo overdrev skadene og smertene, og at hun diktet opp historier. Jeg minnes at Hege Duckert i boka Mitt grådige hjerte: Fire kvinneportretter henviser til slike oppfatninger.[2] Er det kanskje sånn at noen tenker at Kahlos selvportretter er overdrivelser og ikke uttrykk for hennes genuine smerter? Jeg innser at det nok er tilfellet. For meg, derimot, som lever med daglige smerter i ryggen, er hennes selvportretter, og spesielt «Den brukne søylen», blant de sterkeste og ærligste smerteuttrykk i bilder jeg har sett. Kahlo står midt i smerten og forteller hvordan hun opplever det. Og jeg kjenner meg igjen, og tenker at akkurat sånn er det. Jeg bestemmer meg for å bruke resten av natta til å skrive ferdig mine refleksjoner rundt smerteuttrykk i maleriet «Den brukne søylen». Jeg fokuserer på de elementene som berører meg mest; søylen, nålene, lendekledet, landskapet, håret, blikket og tårene.

Ryggen som en knust gresk søyle

Overkroppen er opprevet, og ryggraden er en brukket gresk søyle. En søyle av stein er noe som absolutt ikke hører hjemme i en menneskekropp. Det er flere typer greske søyler, og dette er en jonisk søyle. Den joniske søyle regnes for å være fra ca. 600 år f.Kr. Øverst på søylen er kapitelet formet som to pergamentruller. Det mest kjente tempelet med joniske søyler er Erekhtheion på Akropolis.[3] Det ble bygget på 400-tallet f.Kr. og er kanskje mest kjent for Jomfruenes terrasse med kvinnestatuer som støttesøyler. Hver statue er utformet forskjellig og konstruert slik at nakken holder taket uten at det ødelegger statuenes grasiøse og feminine former.

Jomfruenes terrasse på Erekhtheion på Akropolis. Foto: Berthold Werner (2017). Hentet fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Athen_Erechtheion_BW_2017-10-09_13-58-34.jpg

I Kahlos selvportrett hviler haken på pergamentrullene. Mens kapitelet er helt og uskadd, er selve søylen brukket flere steder, og overkroppen er lappet sammen med korsett. Ved å bruke joniske søyler, som i hvert fall får meg til å tenke på de grasiøse statuene i Erekhtheion, er det som om Kahlo sier at på tross av den ødelagte kroppen, anser hun seg som en vakker og elegant kvinne som står oppreist.

Kroppen gjennomstukket av nåler

Den tydeligste henvisningen til kristen tradisjon er kanskje nålene som er stukket inn i kroppen. St. Sebastian var en kristen helgen og martyr som levde ca. 200 år e.Kr.[4] Han ble gjennomskutt med piler, men mirakuløst døde han ikke av skadene. Han ble pleiet og leget. Kahlo ble selv gjennomstukket av en jernstang i bussulykken. Også hun overlevde og ble pleiet, men hun ble ikke helt leget slik St. Sebastian ble. Det er mange som har malt St. Sebastian gjennomstukket av piler, for eksempel den italienske maleren Andrea Mantegna.

«St. Sebastian» av Andrea Mantegna (1431-1506). Hentet fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Andrea_Mantegna_-_St_Sebastian_-_WGA13989.jpg

I 1946 malte Kahlo selvportrettet «Den sårede hjort», et maleri som gir meg assosiasjoner til St. Sebastian.

«The Wounded Deer» av Frida Kahlo.
Hentet fra https://www.fridakahlo.org/the-wounded-deer.jsp

Hun ser plaget ut, og det virker som om hun ønsker å flykte. Skogen er død. Ønsker Kahlo å framstille seg selv som martyr? Jeg vet ikke, men jeg syns ikke blikket tyder på at hun ser seg selv som en martyr, som en som er villig til å lide for noe utenfor seg selv. Det er snarere en trassig ro i blikket hennes. Blikket er markant forskjellig fra måten St. Sebastian er framstilt på av Mantegna. I de fleste framstillinger av martyrer i kunsthistorien har de blikket vendt opp mot himmelen, et symbol på at de dør for himmelrikets skyld. Kahlo har i de fleste av sine malerier et direkte blikk på betrakteren.

Tårene

Tårer var en annen måte Kahlo uttrykte smerte på. Også her får jeg assosiasjoner til bibelhistorien. Jeg tenker på Maria som vasket Jesu føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår da han var på besøk.[5] Og jeg tenker på apostelen Peter som gråt bittert etter å ha fornektet Jesus tre ganger.[6]

Lendekledet og landskapet

Det hvite lendekledet rundt Kahlos kropp gir meg to assosiasjoner. Et sykehuslaken og Jesu lendeklede. Kahlo hadde nettopp gjennomgått et kirurgisk inngrep, og slik passer det blodige hvite lakenet til en fortelling om sykehusoppholdet. Armbevegelsene er feminine, og det ser ut som om hun har neglelakk på tommelen. Jeg oppfatter at det hvite tøystykket og det øde landskapet hører sammen. Det er noe trøstesløst over begge. I de andre elementene i «Den brukne søylen» syns jeg at jeg ser tapperhet, håp og livsvilje, men i det blodige lakenet gjennomstukket av nåler og det opprevne øde landskapet ser jeg bare håpløshet. Det er som om Kahlo på det dypeste nivå har resignert og innfunnet seg med at hun ikke kommer til å bli leget og smertefri. Verken kristentroen eller legevitenskapen er i stand til å hjelpe henne.

«Roots» av Frida Kahlo. Hentet fra https://www.fridakahlo.org/roots.jsp

Året før, i 1943, malte hun selvportrettet «Røtter». Her har hun malt det samme øde og opprevne landskapet og den oppsprettede overkroppen, men i dette maleriet har hun en appelsinfarget kjole, og det vokser friske vinranker ut av kroppen hennes, noe ganske annet enn den kalde og døde steinsøylen i «Den brukne søylen». Jeg oppfatter «Røtter» som et mye mer håpefullt selvportrett, selv om hun også her viser sårbarhet ved at hun har hodepute og at håret ikke er oppsatt. Selvportrettet «Røtter» virker på meg mer som en drøm og et utopisk håp.

Håret og blikket

Da Hege Duckert skulle skrive portrettet om Frida Kahlo, tok hun utgangspunkt i håret hennes. To ganger klippet Kahlo av seg det lange håret, det var i forbindelse med ektemannens utroskap med Fridas lillesøster og da han senere ba om skilsmisse fra Frida. Begge hendelsene er foreviget som selvportretter.[7] Kahlo har oppsatt hår på de fleste selvportrettene fra etter at hun ble gift. Selv om hun var sengeliggende og hadde store smerter, brukte hun tid om morgenen til å sette opp håret og pynte med blomster eller bånd. Hun uttrykte gjerne sin smerte og sinnsstemning ved måten hun satte opp håret på og gjennom hvilke farger hun valgte i hårpynten. Grønn farge signaliserte tristhet, mens gul farge fortalte at hun var redd, skriver Duckert.[8] Jeg studerer to selvportretter av Kahlo med oppsatt hår. De ser ganske like ut, og begge er malt i 1940. Begge maleriene særpreges av et blodig smykke av torner rundt halsen, noe som gir assosiasjoner til Kristi tornekrone. På det ene selvportrettet har Kahlo malt grønne friske blader som bakgrunn, og hun er omkranset av levende dyr.

«Self-Portrait with Thorn Necklace and Hummingbird» av Frida Kahlo. Hentet fra https://www.fridakahlo.org/self-portrait-with-thorn-necklace-and-hummingbird.jsp

Jeg oppfatter at selvportrettet, på tross av tornesmykket, symboliserer håp, både i fargevalg og gjennom fuglene som omkranser henne. Samtidig har jeg i mente det Duckert skriver om at grønn farge for Kahlo signaliserte tristhet. I det andre selvportrettet er stemningen en helt annen. Fargene er brune, og plantene ser ut som om de er døde eller kunstige.

«Self Portrait, Dedicated to Dr Eloesser» av Frida Kahlo. Hentet fra https://www.fridakahlo.org/self-portrait-dedicated-to-dr-eloesser.jsp

Hårpynten har overvekt av gul farge, noe som ifølge Duckert er et tegn på redsel. Istedenfor levende dyr har hun malt hvite hender, både som ørepynt og i en dedikasjon til sin lege nederst på bildet. Jeg merker meg også at hun ikke ser direkte på betrakter i maleriet hun har dedikert til legen, men derimot viker blikket og ser bort. Det finnes ikke mange selvportretter hvor Kahlo ikke ser direkte på betrakter, men dette selvportrettet er et slikt. Kahlo ser bort. Men hva betyr det? Dedikasjonen lyder: «Jeg malte portrettet mitt i år 1940 for dr. Leo Eloesser, legen min og min beste venn. Med all kjærlighet. Frida Kahlo».

Jeg ser på klokka. Det er allerede blitt langt på dag, og fortsatt sitter jeg foran pc-en i nattøyet. Men det gjør ingenting, tenker jeg, for det ble en fin og lang skriveøkt. I natt hjalp det å stå opp, og jeg klarte å samle tankene om å skrive. Kaffen er for lengst blitt kald, men jeg har fått varme i kroppen, og smertene er ikke så intense lenger. Jeg legger lokket på pc-en og går og legger meg.

Om forfatteren:

Marit Norunn Husøy (født 1956) er født og oppvokst på Andøya i Nordland. Hun har førskolelærerutdanning fra Nesna Lærerhøgskole og mastergrad i kulturstudier fra Høgskolen i Sørøst-Norge.