Blant berbere og muldyr i Atlasfjellene

Av Mariann Bakken • 14. april 2010

Fra Marrakech til Tigtza

Klokka åtte om morgenen satt vi i bilen på vei opp i fjellene. Vår norske kjentmann Thor Arne hadde hyret inn Muhammed 1. til guide. Han var berber fra Atlasfjellene. Fantastisk hyggelig mann som snakket godt engelsk. Han og Thor Arne hadde kjent hverandre i mange år, og snakker arabisk sammen. Vi, med det siste halvårets ekstremt polariserte muslim-versus-nordmann-debatt hjemme i Norge sentralt i bakhodet, ble nærmest opprømte over at han så oss direkte i øynene og tok oss i hånden med et godt håndtrykk. Hva hadde vi egentlig forventet?

Grytidlig neste morgen, etter frokost i 2000 meters høyde, hilste vi på resten av crewet, som alle var rekruttert fra Muhammed 1.s landsby. Der var Muhammed 2. med som kokk og ekspedisjonens nestleder, Muhammed 3. var hjelpekokk og en meget vennlig mann. Hamid var den yngste, peneste og den eneste med syv års skolegang. Hassan var slakteren og den som laget verdens beste pitabrød underveis. Muhammed 4. var den eldste, rundt 55 år, og ekspedisjonens moromann. Han bidro mest med tull og tøys, som jo er viktig, og var den indirekte årsaken til at vi tre måneder etter hjemkomst sendte ned 20 kilo med godt skotøy. De hadde med seg fire muldyr, nydelige dyr som de antagelig stelte bedre enn seg selv. Det ble en morgen å huske; fantastisk klar luft, høyreiste fjell på alle kanter, en bakgård med fem fremmede menn, fire muldyr som skulle bære alt vi tretten trengte i seks dager. Vi ble litte granne betenkte da vi så de lastet opp et campingbord og seks stoler. Fikk svake assosiasjoner til Karen Blixens Mitt Afrika, og det var jo ikke helt vår stil?

Stien til Tamda-n-Ounghmar

Alt var terrakottafarget. Husene, støvet, steinene, absolutt alt. Skoene mine også. Jeg hadde glemt at fjellstøvlene var satt inn med fett, noe som ikke anbefales på slikt føre. Det var dagen for geitekjøp, turens viktigste proviant. Hamid, den yngste, kom gående oppover fjellsiden, med geita rundt nakken som om den var en særdeles kraftig pelskrave. Geita breket så vidt. Var bundet på for- og bakbena. Han smilte stolt, vi var imponert, og jeg holdt klokelig kjeft. Jeg var ikke vant til å se dyret, bli kjent med dyret jeg senere skulle spise. Det var litt ugreit rett og slett. Geita ble lagt forsiktig på bakken, Hamid sørget for at den lå godt. Senere samme kveld ble geita slaktet, på ekte halalvis. Den gav ikke fra seg en lyd. Hassan kunne dette, og hans teknikk for å få løsnet skinnet fra skrotten, var imponerende. Et lite snitt bak hver knehase, man puster luft inn mellom skinnet og skrotten, skinnet løsner lettere og dyret lar seg enkelt flå.

Det ble leven inne i matteltet etter slaktingen. Muhammed 2. kokte nyrene og leveren. Kjøttet var lagt til side. Kraniet ble også kokt. Ganske nært smalahove. Vi ble servert nyrene og leveren, i en slags stuing med couscous og grønnsaker til. Guttene tok smalahovet. Kjøttet kom først dagen etterpå. En litt annen rekkefølge enn vi sannsynligvis ville valgt? Vi skylte det ned med vann og Braastad. Diskret alkoholinntak var avklart med Thor Arne. Våre berbervenner var muslimer og avholdende. Men de var ikke ortodokse, kun alminnelige muslimer som de selv sa. For eksempel oppdaget vi at de ba hvor det passet seg, og Thor Arne oversatte; «flytt deg litt a’, jeg skal be» fra kjøkkenteltet på kveldene. Tilsvarende om morgenen. Flere ganger i løpet av dagen, der det måtte passe seg. Vi ble litt letta over dette tror jeg. Vi var jo litt nysgjerrig på hvordan det ville arte seg i praksis, å gå i fjellet med menn som skulle be vendt mot Mekka fem ganger om dagen. Derfor; siden de var slike alminnelige muslimer, innbilte vi oss at de også aksepterte at vi drakk litt. Men hva de egentlig tenkte, ante vi jo ikke. Dessuten holdt de seg langt unna oss. Vi levde virkelig i atskilte verdener denne uken, enda så nært rent fysisk vi var.

I fjellene ble det mørkt ved åttetiden, og den første natten i telt var kald og våt. Siden det var mange geiter og gjetere i området, var det også gjeterhunder. Hundene bjeffet og ulte og sirklet rundt teltleiren helt til morgengry. Det var en litt uvirkelig følelse å ligge inne i teltet, nedi soveposen med alt ulltøyet på, balanserende midt i teltet for å unngå kontakt med teltduken og potensielt regnvann inn, og lytte til disse lydene. Hvor er hundene nå? Er de utenfor mitt telt akkurat nå? Har jeg trukket glidelåsen helt igjen, i forteltet også? Slik gikk natten, ut og inn av søvnen. Opp klokka halv sju, strålende blå himmel, morgenkaldt, men Hassan og Hamid hadde fyrt opp leirbålet. Muhammed 4. prøvde å hurtigtørke de våte skoene sine, han hadde satt dem utenfor teltet og glemt dem i regnet. Muhammed 2. laget god frokost, havregrøt, bitte små veldig gule pannekakelapper og kaffe og te. Etter et meget lett morgentoalett, våtservietter både her og der, antibac på resten, startet vi å gå klokka åtte. Guttene ble igjen for å rigge ned leiren, og tok oss igjen en time senere. Ekspedisjonen skred framover. Og slik gikk no’ dagan.

Gjennom Edens Hage på vei til Taquadja

Atlasfjellene var for oss et utrolig fjellandskap. Flere steder, på høyder rundt 3000 meter, kunne vi se både Anti-Atlasfjellene og store deler av Sør-Marokko. Det var så mektig, på en helt annerledes måte enn for eksempel vår Jotunheimen. Fjellene var golde, men med en utrolig variasjon i farger. Det forandret seg fra terrakotta, til svart, tilbake til terrakotta, så masse hvitt. Innimellom en busk eller et mange tusen år gammelt tre. De terrakottafargede gjeterhyttene vi passerte, stein lagt på stein, med steininnhegning rundt.

Campingbordet og stolene ble som regel plassert på en liten høyde, et godt stykke unna guttene som gjerne satt nedi en kløft. Litt uvant, men vi forstod jo etter hvert at det var slik de ville ha det. Lunsjen var alltid fersk, servert på et gigantisk fat. Couscous eller pasta, kylling eller sardiner, oppkuttete tomater, avokado, rødløk, mais, agurk, den spesielle sennepssausen de laget, oliven og te.

Vi krysset mange daler og elver, og langs elvebredden var hver millimeter utnyttet til dyrket mark. Det var valnøtt-trær, granatepler, fiken, mais, ferskentrær, minte, oregano, fennikel, det var virkelig en Edens Hage.

En eneste kveld i løpet av hele turen fikk vi pratet med noen av guttene over litt tid. Den kvelden Hamid og Hassan satt borte ved steinovnen de hadde rigget til for å steke pitabrød. Vi samlet oss rundt, og Hamid snakket litt fransk med oss. Og som mange har erfart, man kommer et stykke med ivrig mimikk og gestikulering. Men det ble også klart at det er få felles referanser mellom en fjellberber og ei oslojente. I løpet av samtalen spurte de selvfølgelig hvor mennene våre var. Hvordan det hadde seg at vi reiste uten dem? Sikkert et spørsmål de hadde lurt på i flere dager, og som nå ble oppklart. De fortalte at alle unntatt Hamid hadde koner og barn. Muhammed 4. hadde til og med 2 koner. Vi utvekslet noe informasjon om hverandres land og kulturer. Det ble en fin stund, mye latter og tøys også, og vi var overlykkelige over et naturlig møtepunkt mellom dem og oss. Ellers var det som sagt parallelle liv vi levde disse dagene.

På vei mot herberget i Ali-n-lto

Ved flere landsbyer lå det et gult murhus i utkanten. Det er skolebygninger som franskmennene satte opp på midten av 50-tallet før de trakk seg ut. Vi snakket med et par av lærerne vi passerte. Det vil si, Thor Arne gjorde det. Etter hans mening har de noe til felles med lærerne som var på Karlsøy i Troms og lignende steder i Norge, på syttitallet. Det er idealistene som trekker ut i ødemarken også her. Marokko for øvrig har ikke noe særlig skolevesen utbygget. Det er fortsatt gruvedrift (viktigste industri nasjonalt), jordbruk, tradisjonell handel og en økende turisme som dominerer. I gjennomsnitt ligger analfabetismen på rundt 50 %, men på landsbygda og i fjellene hvor vi befant oss, kan den nå over 90 %, særlig blant jentene.

På denne tiden av oktober var det innhøsting av valnøtter. Langs elveleiene, der marken er dyrket, står også valnøtt-trærne. På vei til fjell-landsbyen Megdez på tebesøk, passerte vi innhøstingen flere steder, og det var et kakofonisk lydbilde på grunn av alle menneskene som samlet seg. Lydbildet stod voldsomt i kontrast til stillheten lenger opp i høyden, og i landsbyene vi passerte. Det ble slått med lange kjepper for å riste nøttene ned fra treet, deretter var det å plukke dem opp fra bakken. Det var fascinerende å observere. Barna var som barn flest, lekte og tøyset, og lette å få kontakt med for oss forbipasserende. Damene i fantastiske fargesprakende antrekk med masse bling-bling, dro sjalet tettere om seg og bøyde hodet da de fikk øye på oss. Muhammad 1. og Thor Arne vekslet ord med alle menn vi passerte. Ifølge Thor Arne gav Muhammad 1. ofte gode råd og tips.

Den festningsaktige landsbyen Megdez var et utrolig syn der den lå nederst i fjellsiden. Den lå i dalføret foran oss, slik at vi nærmet oss landsbyen ovenfra. De holdt på å bygge en minaret av litt størrelse, som er dugnadsarbeid her i fjellene. Alle landsbyens menn deltok i arbeidet. Vi gikk i denne helt spesielle landsbyen, hvis gater bestod av støvete stier, smale og til dels uframkommelig for annet enn til fots. Mange steder hadde styrtregn gravd ut dype grøfter.

Enkelte av kvinnene som kom ut fra husene her, var så flotte og oppsiktsvekkende «stylet» at det ikke var til å tro. En som vi senere omtalte som «Kenso-dama» hadde langt lilla skaut som dekket håret, oransje tunika, over rød Adidas fotballbukse. Over den oransje tunikaen hadde hun en fargesprakende skjorte. Alt i ettersittende glinsende stoff. Vi forstod plutselig fenomenet med å plukke opp morgendagens mote i de mest fjerntliggende strøk.

Idet vi nærmet oss huset vi skulle drikke te i, får jeg et akutt mageproblem. Det at slike ting ikke omtales i denne teksten i særlig grad, betyr ikke at det var fraværende, tvert imot, men det lar seg håndtere oppe i fjellene. Men her, midt i en støvete gate i en fremmed berberlandsby, fortonte det seg som krise. Dessuten var det ingen som åpnet døren Muhammed 1. banket på. Jeg forklarte dilemmaet, at det hastet, og han spurte nabokona som kom forbi. Hun pekte mot et lite hus som hang sammen med det store, men som utgjorde en del av husets port mot gata, med åpent vindu og det hele. I løpet av et tiendels sekund innså jeg at toalettet var et rom med åpent vindu rett ut mot gata der alle stod, sannsynligvis med et hull i gulvet og uten lys. Men mitt største problem var det åpne vinduet og at alle ville høre mine mest private lyder. Jeg hvisket dette til Thor Arne og styrtet inn i tussmørket …

Alle slike episoder blir underholdende i ettertid, men det er grusomt mens det pågår.

Vi ble bedt inn til te, som avtalt, selv om husets beboere ikke var hjemme på det tidspunktet. Faren hadde dratt til nærmeste skoleadministrasjon for å skrive inn sønnen på skolen. Husets størrelse tilsa at familien en gang hadde vært svært velstående. De var nok fortsatt landsbyens rikeste ifølge Muhammad 1, men alt var preget av forfall. Det tradisjonelle oppholds- og spiserommet hadde madrasser på gulvet langs veggene, fargerike filleryer over, masse puter, og lave runde bord til te og mat. På veggene et par enslige bilder som viste nåværende kong Muhammed IV og hans far kong Hassan II. Et par Manchester United-vimpler hang fra gardinstangen. På gulvene persiske tepper over de fargerike flisene. På veggene og i taket dannes ulike mønstre fra de fargerike mauriske flisene. På bordene har de duker av plast. All plasten overalt; synes de det er vakkert eller har det kun en praktisk funksjon? Teen var søt og god som vanlig. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor marokkanere er så plaget med sukkersyke. De får i seg store mengder med sukker fra både te og mat. Salt, som vi har en tendens til å overdrive, er fraværende her. Tebesøket varte ikke lenge, da det anses å være uhøflig.

Vi går videre til Imazyen

Ingen av oss hadde tidligere noen erfaring med muldyr. Nå er de favorittdyret vårt. Kloke, sterke, snille dyr. Det var virkelig flotte dyr, og hver gang vi feilaktig kalte dyrene donkey rettet Mohammed 1. oss nøye og gjentok «No donkey, mule». To av muldyrene var bestevenner, og en dag da Hassan måtte ri tilbake for å hente noe, hadde det hvite muldyret slitt seg for å følge med bestekameraten sin. Ble dette litt klisjéaktig om muldyret? Vel, det får så være. Muldyrene er kule dyr.

På vei til Imazyen passerte vi noe som på avstand så ut som villa-i-rekke. I seg selv et ganske absurd syn i ødemarken. Men det viste seg å være en stengt markedsplass. Det var salgsboder, en markedsplass som to-tre dager i uka bød på varer. Scenen kunne vært tatt ut av en gammel western-film. Da vi passerte den stengte markedsplassen, oppdaget vi en åpen dør. Der hørte vi et «pst», og fikk tilbud om Coca Cola. Fantastisk, en tusen år gammel salgsbod tilbød oss cola! Selvsagt helt uvirkelig, men gjett om det smakte. Vi betalte med gangbar mynt, men Thor Arne fortalte at de hadde hatt problemer med vekslingen fordi de benytter en utgått myntenhet i fjellene. Den opplysningen forsterket følelsen av å være fjernt fra sivilisasjonen.

Turen nærmet seg slutten, og siste kvelden slo vi leir i nærheten av en liten, påfallende fattig utseende berberlandsby uten strøm. Det var uvanlig. Mohammed 4. gikk av gårde for å kjøpe noen egg av den nærmeste familien. Mens han var borte dukket plutselig en djellaba-kledd mann opp. Helt urørlig stod mannen på en høyde og stirret ned på plassen vår. Det viste seg å være grunneieren. Som i Norge er det innmark og utmark og grunneiere. Vi ante en liten konflikt. Mannen ville sikkert ha leie. Han krevde penger, urimelig mange penger fikk vi høre. Det ble en disputt som i våre ører hørtes heftig ut. Så dukket en annen mann opp, gammel og kledd på samme tradisjonelle vis i djellaba. Men den gamle smiler, riktignok et tannløst smil, veksler noen ord med grunneieren og høres munter ut. Forhandlingene med grunneieren ender godt. Han forsvinner like lydløst som han kom, og den gamle rusler videre i mørket.

Den kvelden lagde vi et stort leirbål, sang og leste høyt for hverandre og registrerte at Braastad-dråpene gikk mot slutten. Guttene kom ut av teltet den kvelden. De satte seg i utkanten av leirbålet, varmet seg og lyttet til sangene våre. De smilte, men kommenterte ingenting. Var det bare språket som var årsaken? Eller var det enklest for dem å bare holde oss på avstand, de skulle sikkert snart gå med nye turister? Eller var det at vi var damer, og dermed noe mer ugreit å forholde seg til? Den var litt underlig for oss denne avstanden, og det forsterket ekspedisjonsfølelsen.

Neste morgen oppdaget vi at Hamid hadde overnattet ute, midt i leiren, for å passe på. Det var første gangen vi overnattet så nært folk, og etter disputten med grunneieren var de ikke helt trygge. Dette ble selvfølgelig ikke formidlet til oss før neste morgen, hensynsfulle som de var.

Leiren ble pakket ned for siste gang. Vi tok et gruppebilde, et avskjedsbilde, og satte oss til å vente på bilene som skulle bringe oss tilbake til Marrakech. Guttene pakket muldyrene for å gå over fjellet tilbake til landsbyen der vi møtte dem, der de bodde. De skulle gå samme ruta tilbake. Dagen etter fikk vi vite at de hadde gått i ett strekk, og kommet fram klokken fem om morgenen. De fantastiske muldyrene finner veien i mørket, selv på de smale stiene i de bratte fjellhengene.

Da vi nærmet oss Marrakech etter tre timer, tok sjåføren av seg den tradisjonelle turbanen og byttet om til caps. Vi på vår side registrerte fattigdommen og slummen og støynivået og lengtet intenst tilbake igjen til Atlasfjellene.