Beretninger fra flyktningenes tid

En mild og gyllen septemberdag ble jeg spurt av Spartacus forlag om jeg kunne tenke meg å være redaktør for boka Flukt, som forlaget gjerne ville gi ut til jul. Tanken var å utgi en pro bono-bok med flyktninghistorier som kunne egne seg som gavebok, der inntektene skulle gå til Flyktninghjelpen. Det var september som sagt, og tidspunktet for de dramatiske tv-bildene som viste en strøm av mennesker til fots opp gjennom Europa. Det lignet på noe vi ikke trodde var mulig, et flyktningdrama på linje med kaoset etter andre verdenskrig. Det var rett og slett ikke lenger mulig å si at dette ikke angår meg og fortsette videre som om man var uberørt og levde selvtilstrekkelig i sin egen verden. Jeg måtte bare si ja, og sammen med forlaget begynte vi å kontakte journalister og fotografer. Det gikk forbløffende lett.

– Ja, gjerne!
– Takk for at du kontaktet meg!
– Takk for at jeg fikk være med!
Vi kjente det alle sammen. Selv om det dreide seg om å jobbe på kvelden, i helgen og uten vederlag. Vi ønsket å gjøre noe. Folk i forlaget som gjorde jobben ved siden av sine vanlige jobber, journalistene, fotografene, bokdesignerne som kom med, reklamebyrået som tilbød sine tjenester. Følelsen av å være med på noe meningsfullt, av å kunne gi bort sin profesjonalitet til et viktig formål og å lette bitte litt på den enorme følelsen av maktesløshet. Jeg tror det var det som fikk snøballen til å rulle og resulterte i en bok med 22 flyktningportretter laget på rekordtid av landets fremste featurejournalister og fotografer. Fra forlagsredaktør Per Nordanger fikk ideen, og forlagets ansatte kastet seg rundt, til boka var klargjort for trykking, gikk det åtte uker. Et halsløst prosjekt selvfølgelig, som utelukkende var mulig fordi samtlige av dem som leverte var dyktige og rutinerte og vant til å levere solid arbeid under press.

En periode var jeg i tvil om det virkelig var mulig å få til et godt nok resultat på så kort tid. Ville det ende opp med 20 altfor like historier? Ville portrettintervjuene bli bra nok til at det ikke bare var stoff til nok et portrettintervju i et helgemagasin, men kunne forsvare en bokutgivelse?

Etter hvert som bilder og manus ramlet inn, ble all skepsis gjort til skamme. En viktig del av prosjektet var å vise hvordan dagens flyktninger føyer seg inn i en lang kjede av mennesker i Norge med flukterfaringer. Vi ville fortelle om norske flyktninger til Sverige, om jøder på flukt fra Holocaust, om Finnmark som ble tvangsevakuert fra tyskerne, og blande disse historiene sammen med historiene til bosniere, vietnamesere, ungarere, kurdere, palestinere og – selvfølgelig også – dagens syriske krigsflyktninger. Likevel, det var først da jeg begynte å lese manuskriptene at det virkelig gikk opp for meg hvor forskjellige disse historiene er. Hvordan én flukterfaring aldri er lik en annen. Ikke bare fordi tid og sted og omstendigheter endrer seg, men fordi hver eneste flukt vil oppleves forskjellig fordi menneskene som opplever dem alltid vil tenke, føle, fornemme og reagere hver på sitt individuelle unike vis.

«Hver eneste flyktning er et menneske, ikke bare et tall.» Slik uttrykker Inés Vargas det i boka. Som viseminister under Salvador Allende flyktet hun fra Chile til Colombia i 1973 og kom senere til Norge etter å ha møtt Reiulf Steen. Umiddelbart kan det være vanskelig å se likheten mellom Inés Vargas’ flukt og flukten til den unge syriske barnelegen Abdulfattah Almozzen, som måtte reise hals over hode fra Raqqa. Mens en vip-flyktning som Vargas kunne ta flyet til Bogota, måtte Almozzen sette livet på spill for å komme seg trygt over havet til Europa. («Når du har levd i krig, er det ikke så vanskelig å sette seg i en båt», sier han i boka.)

Men likheten finnes likevel. For det jeg lærte av alle disse historiene, er at fellesnevneren for mennesker med erfaring fra flukt er opplevelsen av å være utrygg, sårbar og prisgitt andre menneskers vilkårlighet. Om du er et barn på flukt fra bomber eller en politisk opposisjonell på flukt fra fengsel og tortur er angsten og redselen den samme.

Flukt er ikke en bok om norsk flyktningpolitikk. Det handler ikke om hvorvidt norsk asylpolitikk er for liberal eller for streng, om integrering eller hvordan Norge skal håndtere flyktningstrømmen i fremtiden. Det er en viktig og nødvendig debatt, men det er ikke den debatten denne boka reiser. Flukt prøver derimot å si noe om hva slags erfaringer flyktninger som kommer til Norge har med seg i bagasjen. Om frykten, om utsattheten, om overgrepene, men også om håpet om å komme til et trygt sted. I løpet av de neste årene vil mange av oss møte mennesker med flukterfaring. Enten det er som naboer, kolleger, venner eller familie.

En ettermiddag tidligere i år mens jeg sto og skrellet poteter på kjøkkenet hørte jeg billedkunstneren Shwan Dler Qaradaki i radioprogrammet Salongen på NRK P2. Han fortalte om hvordan han var vitne til at en mor med et spebarn druknet i forsøket på å komme over grensen fra Tyrkia til Hellas. Fortellingen var så intens at jeg måtte slippe potetene og sette meg ned. Qaradaki var to år på flukt før han kom til Norge. Han var elleve og et halvt år i Norge før han fikk oppholdstillatelse.
– Men nå, avsluttet han, når han selv hadde fått oppholdstillatelse og var blitt en del av Norge, ville han fortelle oss hva som skjedde med moren og barnet slik at hans minner fra flukten også ble en del av vårt fellesskap og vår historie.

Slik tenker jeg på boka Flukt også. Selv om det synes som om opinionen har snudd og mediene ikke er like opptatt av flyktninghistorier som tidligere i høst, så er jeg overbevist om at disse beretningene vil fortsette å leve videre. For flyktningkrisen finnes fremdeles. Den er der selv om vi ikke lenger konfronteres med den hver eneste dag.

Og historiene flyktningene forteller vil – langsomt men sikkert – sive inn i vårt samfunn, uansett hvor mye vi prøver å skyve dem vekk. For disse historiene er for skakende, for traumatiske, for vonde til at det er mulig å trenge dem bort. Om de forstummer, vil de dukke opp igjen i neste generasjon. De vil måtte fortelles igjen og igjen, og slik vil de til slutt ikke bare være flyktningenes historier, men bli til våre historier også.

*

Du kan lese mer om boka på www.flukt.net

*

*