Barndom på 1950-tallet

Som masteroppgave i faglitterær skriving har jeg skrevet en selvbiografi. Det er en barndomserindring som strekker seg fra min fødsel til jeg er tretten år. I denne artikkelen vil jeg både gi smakebiter fra selvbiografien og reflektere over skriveprosessen. Artikkelen ble til i forlengelsen av et foredrag jeg holdt under Forskningsdagene i september 2013 ved Høgskolen i Vestfold.

Barndomserindringen rommer slikt jeg husker og slikt jeg er blitt fortalt. Begge deler er minner. Derfor kunne jeg begynne med min fødsel, som skal ha vært ganske dramatisk.

«Ungen, ungen!» ropte mor. Hun var fem og førti år gammel og hadde født sitt første barn. Det var helt klart at hun ikke var helt i slag, fødselen hadde vært en stor påkjenning, og mye av det som ble sagt seinere tyder på at hun var mer død enn levende. Det var nok derfor jordmora hadde lagt den nyfødte ungen til side, og konsentrert seg om å holde mor i live, hun må ha tenkt at det fikk holde med en ting av gangen. Men mor, som var sykepleier, fikk plutselig øye på meg som lå og ble blå, og utsikten til å miste det eneste barnet hun noensinne ville kunne få, fikk henne til å rope ut. Selv husker jeg selvfølgelig ikke noe av dette, men hvem som helst vet jo at de første minuttene er livsviktige, den som er nyfødt må snarest komme i gang med å puste selv.

Jeg vokste opp på Torshov, som den gang var et arbeiderstrøk i Oslo. Foreldrene mine var like gamle som andre barns besteforeldre, de var fra Hardanger, tilhørte partiet Venstre og holdt på den gamle vestlandskulturen. Mor var yrkeskvinne, og jeg gikk i barnehage, mens de fleste andre barn hadde en mor som var hjemme.

Jeg hadde, med andre ord, en ikke helt vanlig barndom i kampsonen mellom by og land, Arbeiderpartiet og Venstre, husmødre og yrkeskvinner, arbeidere og småborgere. Det var en barsk start på livet for en som ikke engang hadde søsken.

Stemmen

Jeg tenkte og tenker fortsatt at det viktigste er stemmen. Jeg ville gi stemme til det barnet jeg var. Og den stemmen var ikke den samme hos det lille barnet som går i vei til barnehagen, som hos den som snart er tenåring. Jeg snakker ikke som barnet, men det må være noe med stilen som gjør at leseren føler at fortelleren befinner seg i barnets øyehøyde.

Noen meget få steder falt jeg for fristelsen til å legge inn en ekstern prolepse, altså fortelle noe som barnet ikke kunne ha oversikt over og som angår en tid som kommer etter den som er omtalt i teksten. Da jeg hadde fortalt om hvor forsmedelig det var at jenter ikke fikk være med i skolemusikken, den var altså en ren guttemusikk, syntes jeg at jeg måtte få fortelle at noen år etter kom det ut en LP på Polydor der jeg sang. Jeg lot det stå, under tvil, for egentlig syntes jeg at den voksne skriveren altfor tydelig stakk hodet fram.

Å huske

For å skrive om ting som hadde hendt meg, måtte jeg få fram erindringsbilder. Det første jeg fikk lyst til å skrive om, var Frognerbadet, og det første bildet som kom, var merker etter våte føtter på varm asfalt. Jeg begynte der. Men jeg måtte utvide bildet: hvordan kom jeg dit, hvem var jeg sammen med, hvor lå jeg i sola? Hvordan føltes vannet mot huden?

Ganske fort kom det et problem: vi husker gjerne i bilder, men de er ofte glimt som ikke er så interessante for en leser. Glimtene må knyttes sammen, de må bli til en historie. Det er lov å knytte sammen mindre brokker til en helhet, men de må ligge nær hverandre i tid og høre hjemme i den samme sammenhengen.

Fortellingen min inneholder korte episoder og lengre sammenhenger. En lang historie handler om turen mor og jeg gjorde til Vestlandet den sommeren jeg var ferdig med første klasse. Der har jeg brukt minner fra flere turer som blir til én. Men slik er det også vi husker. Hvis vi har reist mange ganger til det samme stedet, er det vanskelig å huske hva som skjedde når.

Jeg skriver sakprosa: det må være sant, men det er lov å bruke alle litterære grep. Det som skiller en sakprosaforfatter og en skjønnlitterær forfatter, er at det en sakprosaforfatter skriver, må være sant.

Men hva er sant?

Vi vet at vi alle stadig arbeider på vår internaliserte biografi, vår forståelse av hvem vi selv er, enten vi skriver eller ikke. Vi endrer på ting, vi husker noe, vi utelater noe annet, og vi husker feil. Noe av det kan vi ikke noe for, det skjer av seg selv, andre ting er slikt vi lapper sammen for å framstå som mer skikkelige mennesker både for oss selv og andre. Men skriver vi sakprosa, gjør vi krav på å bli trodd, og da må vi i alle fall gjøre så godt vi kan.

En munter påminnelse om mitt skrøpelige minne kom da jeg fikk se et fotografi av meg selv, mine foreldre og min fetter, som var flyger, foran hans nette lille sjøfly som lå og duppet ved brygga i nærheten av Kirkenes. Det var ikke slik jeg husket det. I mitt minne sto bare han og jeg foran flyet. I min forræderske hukommelse var foreldrene mine retusjert vekk, som på et sovjetisk fotografi fra Moskvaprosessene.

Hjelp til å huske

Jeg hørte en gang sent på 1980-tallet den vidunderlige Dea Trier Mørch snakke om sine bøker og spesielt den erindringsromanen som kom ut i 1988,  Skipet i flasken, som handler om hennes barndom. Hvordan husket hun?

Hun fortalte at hun gikk i de gamle gatene, fant varer som fantes da, men som ikke var til salgs lenger, hun leste gamle aviser og så på gamle annonser. Men det som ga henne mest minner, var luktene.

Selv har jeg hatt god hjelp av min mors fotoalbum der hun har satt inn bilder og skrevet hvem som er fotografert, hvor og når. Dermed kom også hun og far med på flygerbildet. Via gule sider på Internett kan en gå i gater i for eksempel Oslo, slik at en kan komme på riktig sted uten å være der. Der fant jeg en fasade i Stensgaten som var akkurat like begrodd med villvin som i min barndom. Da husket jeg mer fra en bestemt tur som mor og jeg gjorde dit. Ut fra bildet av gata og husfasadene kom det fram mer konkrete minner, men det viktigste var at følelsen av det innestengte livet til et gammelt søskenpar kom tilbake. Men hvordan skulle jeg beskrive det slik at leseren fikk den samme følelsen som jeg hadde hatt? Da trengte jeg virkelig å få sitte i fred og være inne i den følelsen helt uten forstyrrelser. Konsentrasjon er nødvendig. Det er vanskelig å gå til og fra. Min tekst, inkludert fagartikkelen, er skrevet i løpet av litt mer enn tre måneder. Fagartikkelen kan en skrive nå og da, og gjerne parallelt med hovedteksten, men selve den selvbiografiske teksten tror jeg var avhengig av at jeg fikk sitte i fred og bare tenke på dette. At jeg fikk være i det landskapet jeg hadde laget og være i det en kaller flow.

For det er lang tid mellom hendelsene som jeg beskriver og skrivearbeidet. Som sagt endres minnene, bevisst eller ubevisst, men når en åpner døra til det som Arne Melberg kaller «det indre jegets kontinent», åpnes nye dører når en først har begynt å romstere der inne. Ett minne leder til et nytt, og snart åpner det seg et helt landskap. Men de bildene som kommer, må kontrolleres. I alle fall til en viss grad. Jeg har snakket med folk som er med i teksten eller som kjenner til begivenheter eller personer som er omtalt. Særlig etter at jeg begynte å se muligheten for at denne teksten kunne bli en bok, ble det viktig for meg at jeg ikke skriver noe som andre synes er utleverende for dem selv eller at det finnes konkrete feil. Jeg ble raskt grepet i å ha sendt Granvinsbanen til Eidfjord, dit har den jo aldri gått!

En annen tid

I utgangspunktet var denne teksten tenkt for meg selv og min familie. Men etter hvert som jeg skrev, ble det klart at dette ikke bare var en historie om meg og de miljøene jeg var en del av. Det ble stadig tydeligere at dette var en historie om en tid som etter hvert virket fjern og på mange måter helt annerledes enn den tida vi lever i nå. Jeg syntes det var morsomt å beskrive hvordan tingene var og skjønte at her måtte mye virke eksotisk på dagens barn. Her er litt om hvordan det var å reise med tog fra den gamle Østbanen:

Inne i den store toghallen kom alle togskinnene inn ved siden av hverandre under det store taket av glass som var holdt oppe av stålkonstruksjoner. I bakkant av dette store overbygget lå billettkontoret og reisegodskontoret. Mor hadde allerede kjøpt billett, men nå måtte vi inn på reisegodskontoret der mor leverte inn kofferten som fikk en pappbit festet til håndtaket med ståltråd. Den skulle sendes sammen med andre kofferter i reisegodsvogna på det samme toget som vi skulle reise med. Oppe under glasstaket satt duene på stålbjelkene og kurret. Av og til gjorde de flygemanøvrer der oppe, eller de kom seilende ned til bakken der de bremset plutselig opp for en matbit, eller hva det var de fant.

Toget sto allerede på perrongen, brunt og av tre. Det var en jerntrapp som førte inn i vogna. Den var høy, men vi kom oss opp. Der inne var det først en liten gang med inngang til doen og en svingdør som vi måtte gå gjennom for å komme inn i en korridor som gikk langs hele vogna. Fra korridoren var det skyvedører inn til kupéene. Mor sto der ute, så på billetten mens folk skubbet forbi. Jeg sto stille og prøvde å gjøre meg smal, så jeg ikke skulle irritere verken henne eller andre voksne.

Hva lærte jeg i skriveprosessen? Det var et møte med meg selv og foreldrene mine, først og fremst. Jeg tror det viktigste var at jeg så dem fra en ny vinkel. Barnet synes at den voksne alltid bør ha oversikt og vite best. Nå vet jeg bedre.

Og i tillegg til å være en historie om min egen barndom er denne teksten en fortelling om hvordan det var å vokse opp på 1950-tallet. Kanskje den blir bok, men hvis den ikke kommer så langt, skal den bli en liten privat trykksak med fotografier, bare for min egen familie.

Gjennom masterstudiet i faglitterær skriving har jeg fått innsikt i et fagområde som kommer til nytte i arbeidet mitt, som består i å lage og framføre enkle forestillinger. Hittil har jeg laget en forestilling om utvandring til USA i det 20. århundret, forestillinger om Inger Hagerup og Sigrid Undset og sist, etter at jeg hadde tatt eksamen, laget jeg en forestilling om Oda Krohg. Jeg hadde så stor glede av samværet med lærere og medstudenter at det var nesten trist da det var slutt.

*

*