Bare noen få måker

… a small step for man, one giant leap for mankind!

sa Neil Armstrong da han satte foten ned i månestøvet den tjuende juli nittensekstini. Samme dato, førti år etter, er jeg på pub på øya Inishmaan. En TV er montert i et hjørne og kringkaster film fra den historiske Apollo-11-ferden.

Det er lunsj. Reisefølget Ingvild O’Herlihy spiser kylling. Seieren er hennes. Riktignok er det en annen art enn måke hun fortærer, men den kan grupperes i fugl. Fem særdeles hissige hadde sluppet bombe over oss en time tidligere dersom oppfinnelsen var deres.

Verten på Bed & Breakfast An Dún/fortet, hadde vært klar da han advarte oss om at fuglene aldri så gjennom vingene på uvedkommendes trespassing, men da hadde vi allerede lagt dagens turplan. Jeg var fast bestemt på å klatre over klittene til stranda for å høre havet bryte, vasse og plukke skjell og steiner. I O’H mener at det er ingenting man må når det er ferie. Jeg synes at et visst turistarbeid er nødvendig. Det beste med det første er at det er lettere å skifte retning underveis. Det fikk jeg erfare. Da vi bestilte maten, kunne jeg ikke dy meg og la ut for vår serveringsdame om fugleangrepet. Til syvende og sist var det hun som hadde pekt ut korteste veien dit det kunne være mulig å klatre over sanddynene. Hun var kledd i joggebukse og svarte taoistisk:

– You can’t fight against nature.

Men med naturen går det an å kjempe. Et småfly hadde tatt av og krysset fuglereviret. Da var det måkene som tapte. Slik de eldre farkostene på Inishmaan er bygd, med høy baug, gjør at man med list kan smyge de krappe atlanterhavsbølgene. Den nye moloen har også gjort det lettere å komme av piren i hardt vær. Det er blitt færre avlyste avganger.

Inishmaan/InisMeáin har cirka tre hundre fastboende. Om sommeren kommer turistene, men det er færre gjester på Inishmaan enn på de to andre Aranøyene. Det var god plass på båten ut mot et av de vestligste punktene i Europa.

Aranøyene er et av flere irsktalende kjerneområder/et Gaeltacht. I disse finner en av og til bare skilt på irsk. Ellers i Irland er det et statlig virkemiddel at stedsnavn og annen offentlig informasjon skal skrives på begge språkene. Dette for å likestille det germanske engelske språket og det keltiske irske. På Inishmaan var det irsk som gjaldt, også i radioen. Radiokanalen Raidió na Gaeltachta sender hele døgnet. I butikken på posthuset lå det et rikt utvalg barnebøker, men ingen på engelsk.

Irsk/gælisk er sammen med engelsk administrasjonsspråket i Republikken Irland og fra første januar 2008 offisielt EU-språk. I områda Connemara/Conamara, Aranøyene i Galway/Gaillimh, Donegal/Dún nan Gall og noen steder i Kerry/Ciarraí er irsk det første språket for mange. Dermed kan irsk brukes i alle fagene på skolen. Ellers i landet får barna opplæring i irsk som andrespråk. I praksis er nok irsk et andrespråk for mange i kjerneområdene og. Under koloniherredømmet oppmuntret folk barna sine til å lære engelsk. Det var et vilkår for å komme seg vekk fra den kummerlige fattigdommen. I 2009 er Irland blitt et rikt EU-land. Fasadene er nyoppussete, bilene blankpolerte og trafikken like tett som i Norge, men med en merkbar forskjell for en fotgjenger. Det er virkelig strevsomt å krysse gata i Irland og det er lengre mellom gangfeltene. Jernbanen derimot, med antall avganger og moderne togsett, er ypperlig sammenlignet med Norge. Esler så jeg bare et par av. Det ene stod alene i fjæra. Stakkars Tussi!

Vi møtte spanske skoleklasser på tur betalt gjennom EU-program. Vi støtte på dem i Dublin, i Galway og i Cork. Ungdommene var et festlig islett. Jeg skulle ønske norsk ungdom kunne få ta del i noe lignende, men nå maler jeg EU-roser. Flere vi kom i prat med snakket om at mange hadde mistet arbeidet det siste året og at flere selskap hadde blitt slått konkurs.

Vertskapet på An Dún ønsket oss velkommen med kaffe og scones. I løpet av måltidet ble vi kjent med Annette, Patricia og Sharon som førte oss inn i noen grunnleggende irske fraser:

How are you?Conas atá tú? Jeg heter R/R is ainm dom. Ordet for litter/bruscar hadde vi allerede lært oss. Det likner da brask! Ett av de norske ordene for søppel! Ordet vindu/fuinneog likner også. Det samme kan vi vel si om ordet for den utryddingstruede arten torsk/trosc. Er det et historisk og indoeuropeisk slektskap i det grunnleggende i ordforråd og grammatikk, og/eller et møte mellom de norrøne vikingene og kelterne? Det er neppe tilfeldige fonetiske likheter vil jeg tro.

Dramatikeren John Millington Synge bodde på Inishmaan ved forrige århundreskifte. Mellom huset hans og vårt An Dún ligger ei hvit ku og kalven hennes på gresset. Etter Christopher Fitz-Simons Landsbyer i Irland (Cappelen 2000), i Eva Storsveens oversettelse, har Synge skrevet om kvinnene på Inishmaan som kledde seg i rødt. Dette var artig å lese siden I O’H og jeg begge brukte røde vindjakker på turen.

Da Neil Armstrong skulle reise hjem etter et besøk på Inishmaan, hadde han sagt at dette var det nærmeste han hadde vært månen siden, opplyste en av de mer fastboende oss. Armstrong må ha siktet til platået under landsbyene Baile an Mhothair/landsbyen ved krattet, Móinin na Rúaige/den vesle myra, Baile an Lisín, Baile an Dúna/landsbyen ved fortet, Baile na Seoigeach/landsbyen til Joyce og Cinn an Baile/den første landsbyen. Mellom steingjerdene langs husradene hilste jeg på ei strålende blid ungjente som kom syklende forbi med en hund springende ved siden av. Men det er ingenting å bli harm over at det mangler skilt mellom stedene. De som har bruk for det, vet det. I O’H er ei klok kvinne.

Da vi skulle forlate øya var sjøen mørkegrønn med skumtopper. Atlanterhavet er ikke til å leke i. Det fikk passasjerene på Titanic merke. Den natta lå havet blankt. I dag er det sterk vind, men ikke sterkere enn at vi hele tiden kan se bygderuta fra Inishmore/Inis Mór, også på vei mot Rossaveel/Ros an Mhil på fastlandet.

Jeg glemte å kysse bakken før jeg dro fra øya jeg lenge hadde hatt lyst å reise til. Det kan komme av at jeg er for opptatt av fotografering. De som hevder at man går glipp av selve opplevelsen når man prøver å bevare den ved hjelp av teknikk, har rett. Dessuten regnet det. Det var triveligere å bli med i minibussen til ytterst ut på moloen. Jeg lyttet til det sjåføren Michael hadde på hjertet. Han snakket engelsk med en av de andre passasjerene, og det kunne jeg forstå, i det minste noe.

Etter en dag på reise; i buss, båt og tre ulike tog, nådde vi Cork/Corcaigh ved attentiden. I Port Arlington plukket vi spretne, solmodne bjørnebær før toget mot Limrick/Luimneach fraktet oss gjennom landskap som liknet bildene jeg dannet meg da jeg leste Tolkiens trilogi The fellowship of the Rings.

God tur videre mot sentrum! This is Houston, Baile Átha Cliath, calling! Dersom du vil, kan jeg gi deg adressen til et Bed & Breakfast som serverer whisky på frokostgrøten. Have a big craic!

*

Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2009/10, da Hild Haaheim og Nina Bell Rui Aadna var redaktører.

*

*

Kilder

Fallon, Linda Cork: The Bradt City Guide 2007, www.bradtguides.com

Fitz-Simon, Christopher: The most beautiful villages i Irland, Norsk utgåve, Cappelen 2000

Lalor, Brian: Blue Guide to Ireland, Blac Norton, London 2005

Miller, Niklas: Irish – English English – Irish Abson books, London 1982
Theil, Rolf: Skyformasjonane på San Franxiscos sørhimmel I grålysinga 30. April 1882 og grunnane til at vi ikkje har sett namn på dei. Reiser mellom språk, Det norske Samlaget, Oslo 2007

Wikipedia: Irsk. URL: https://no.wikipedia.org/wiki/Irsk

Aasen, Kjetil: nærlesing omkring de irske stavemåtene

*