«Bare gode tekster» − et referatessay

Klokka er litt over seks, auditoriet hos Gyldendal på Sehesteds plass begynner å fylles. En kan kjøpe vin til 30 kroner glasset, og det vil de fleste ha, så det blir en kø der oppe ved inngangen. Den nye utgaven av Gyldendals tidsskrift for litteratur, Vinduet, ligger i stabler. Det er ei tjukk bok på 336 sider.

Preben Jordal som er redaktør, står nede, bak talerstolen, han kremter. Men han må uansett vente til alle har fått sitt vinglass. Det tar litt tid, for betalingsterminalene funker ikke for de to vakre unge damene bak disken. Men folk balanserer seg etter hvert på plass. De skal få betale i pausen.

Det blir ro i auditoriet, Jordal presenterer Vinduet nr. 3/2015. Takker bidragsyterne, takker tegneren som hilser igjen fra galleriet. Ved siden av ham, men litt i bakgrunnen, står en eldre herre med hvit hårmanke. Han ser ut til å tiltrekke seg mer oppmerksomhet enn tegneren. Denne utgaven av Vinduet er viet essayistiske tekster, og tidsskriftene er et av de siste stedene der de tenksomme tekstene kan utfolde seg, mener Jordal, som er fornøyd med boka, her er det «bare gode tekster». Så gir han ordet til første innleder, dansken Alexander Carnera, en mann som skriver i blant annet Le Monde Diplomatique og Ny Tid, og som nå har skrevet et av essayene i denne utgaven av Vinduet. Hans innledning beskjeftiger seg med hva essayet er. Det er en meget intim måte å skrive på, det nærmer seg kunnskap og viten på en særegen måte, det tar utgangspunkt i hvordan vi erfarer verden. Denne måten å utforske verden og seg selv på er gjenstridig og ikke tidsmessig. Det er en skriftkultur under press. Han har samlet tankene om hva som kjennetegner essayet under disse punktene:

1) Usamtid. Essayet er både samtidig, men også usamtidig. For Sartre ga det mulighet til direkte kontakt mellom ham selv og publikum. Det ga rom for en antikynisk bevissthet, en følelse av frihet og nye tanker.
2) Erfaring. Sjangeren gir mulighet til å krysse grenser. Det foregår en mental fordøyelsesprosess mens skriveren skriver. Slik var det også for Montaigne. Det ble mulig å overskride grensen mellom den skrivende og verden, mellom det kjente og ukjente. Det kan bygge en bro mellom historien og oss selv, og kan grave ut usynlige energier. Den skrivende beveger seg mot saken fra flere sider og utvider sin egen erfaring i prosessen.
3) Kritikk. En kritikk som er undrende, heller enn å rette en irettesettende pekefinger mot noen. Skriveren skal være undrende og utrettelig studerende, og ha en generøs innlevelsesevne. Det skal være en følsom kritikk som går inn på detaljer og finner sprekker å trenge inn i.
4) Historisk bevissthet er nødvendig i essayet. Som en arkeolog skal skriveren vandre omkring og søke svar fra forskjellige vinkler og i forskjellige lag.
5) Opprør. Essayet skal være både tålmodig og kjettersk og eie opprørets kraft og impuls. Skriveren skal sette seg selv i spill. Essayets etos er at det ikke har funnet sannheten, det skal være på leting, på vei videre. Joseph Brodsky, som fikk Nobelprisen i litteratur i 1987, mente at jo mer uferdig et essay var, jo mer levende kunne det være.

Neste innleder er Svein Jarvoll. Han vil snakke om et ganske lite insekt han er blitt opptatt av. Han har kanskje sett det tjue ganger, mens det har beveget seg over et ark han leste eller skrev på. Det er rødt, og har et bevegelsesmønster som ser ut som formålsløst surr. Han holder opp et hvitt A4-ark og tegner insektets merkelige bevegelser på det, mens arket er vendt mot oss. De fleste av oss kjenner vel igjen insektet når han beskriver det. Han kan fortelle at det er en jordmidd, og han vil skrive om det ut fra to persiske tegn som står for henholdsvis gud og intellekt, og ydmykhet og fall. Med andre ord som noe opphøyd og noe som er på bakken. Igjen tar han fram ark og tegner med skriften vendt mot oss. På ett ark det persiske tegnet for det opphøyde, på neste ark et tegn for det som er falt. Han spør ut i salen om han tegner det riktig og får et bekreftende svar. Her er det mange som kjenner hverandre. Jarvolls poeng er at han kan skrive om hva som helst, alt er interessant. Og han trenger ikke vite mer, han kan skrive ut fra det han allerede kan. Også om jordmidden.

Siste innleder er Morten Strøksnes som har et essay på trykk i tidsskriftet som han har kalt «Innsnevring av kampsonen». Det skrev han etter at han «en mørk og stormfull kveld» hadde vært på Blå og hørt på kollegene Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningen, hver med en nyutgitt essaysamling. I løpet av samtalen mellom de to og moderatoren Silje Bekeng, dryppet det inn ting som fikk Strøksnes til å ta ordet i forsamlingen. Men det han sa «en tirsdag kveld i februar, da jeg plutselig befant meg på scenen, foran en mikrofon, i en tilstand av lettere opphisselse» ble ikke slik han ønsket, derfor gikk han hjem og skrev det essayet som nå står i Vinduet og som seinere er kommet på trykk i en kortversjon i Klassekampen 3. oktober 2015. I essayet skriver han det han egentlig ville sagt på Blå. Essayet er langt, men essensen i det er som overskriften sier, at kampsonen er innsnevret, temaene er for pyntelige. Når han på Blå hadde hørt Shafieian si at Montaigne og marxistene hadde mye til felles, synes han ikke det hadde mye for seg: «Innenfor den nåtidige Montaigne-tradisjonen er det mer sannsynlig at noen i dag skriver et essay om perserkrigene enn at de skriver om de pågående krigene i Syria og Afghanistan.» Utgangspunktet er at han har lest en artikkel av Max Horkheimer, «en av de mest berømte Frankfurter-teoretikerne». Horkheimers essay har tittelen «Montaigne und die Funktion der Skepsis» (1938). Strøksnes skriver: «Essayet er et angrep på den borgerlige skeptisisme i tradisjonen fra Montaigne. Her viser Horkheimer at skeptisismen har en vedvarende apolitisk, for ikke å si reaksjonær innflytelse på det borgerlige individ.» Strøksnes viser overhodet ikke til tekster av Montaigne selv, men mener etter lesningen av Horkheimer at de står i veien for tekster i vår tid som handler om den verden vi lever i.

Etter at Strøksnes har forlatt talerstolen, spretter det opp en mann med et intenst blikk og svarte krøller dinglende rundt ansiktet. Det er forfatteren Mazdak Shafieian, født i Iran. Han kaster seg over mikrofonen og snakker fort og intenst. Det er vanskelig for meg å finne ut hva som engasjerer ham så veldig, men jeg får med meg at han snakker om Hans Holbein den yngres berømte maleri Ambassadørene fra 1533. Bildet er et høydepunkt i renessansemaleriet. Hans Holbein var tilhenger av reformasjonen, og i dette bildet er det en mengde tegn som uttrykker hans oppfatning og sier mye om de to herrene som står på hver sin side av en globus. Opplysningene er faktisk så mange at en i vår tid har kunnet si med stor sikkerhet hvem de to var. Hele bildet er en hyllest av den nye retningen, humanismen.

Så blir det pause, og jeg går bort til Shafieian. Jeg vil gjerne vite hva han sa om bildet. Han kunne fortelle meg at han ikke var interessert i noe annet enn det han så på billedflaten, kunnskap om reformasjonens symbolverden var ham knekkende likegyldig. Han var ikke interessert i å vite noe om det han ikke umiddelbart kunne se. For virkelig å vise meg hva han mente, tok han et skritt tilbake, så vurderende på meg, og sa at han så en dame med briller, kledd i svart. Det var alt han trengte å vite om meg.

Etter pausen ble det en del diskusjon om det betydde noe om det som ble skrevet i essayform hadde noen sannhetsgehalt eller ikke. Flere mente at så lenge essayet var godt, var alt vel, mens andre syntes det var bekymringsfullt om de trodde de hadde tilegnet seg ny innsikt, som seinere skulle vise seg å være bare tull. Når vi leser eller hører en tekst som utgir seg for å være i samsvar med virkeligheten, at den sier noe som vi kan si er sant, eller i hvert fall i nærheten av sant, bør vi da kreve at den er det, eller kan det være det samme?

Strøksnes skriver: «Den velstående adelsmannen Montaigne inntok en tilbaketrukket posisjon. Fra toppen av sitt runde tårn, innfelt i den seks meter høye muren som omsluttet hans Chateau de Montaigne, satt han og skrev i årtier. Med utsikt over den frodige Dordogne-dalen bedrev han systematisk egenanalyse, bare avbrutt av tjenere som listet seg fram med beskjeder og måltider.» Slik beskriver han Michel de Montaignes liv, så levende og idyllisk at vi nesten tror at han selv var til stede. En stille og behagelig tilværelse, helt avsondret fra verdens strid og kiv, helt uavhengig av å skaffe inntekter.

Montaigne ble født det samme året som Holbein malte sitt berømte maleri, i 1533. I sin levetid opplevde han en opprivende og blodig periode for Europa, kampene mellom katolikker og protestanter, sammen med den store interessen for antikken og de gamle gudene. Det vi med ett ord kaller renessansen, gjenfødelsen.

Han var utdannet som jurist, og fra han var tjuefire arbeidet han som magistrat i Bordeaux. Da han var omtrent førti år gammel, ble han skadet i en rideulykke. Det var den ulykken og alle tankene som for gjennom hodet hans da det skjedde, som ga ham idéen om å skrive. For så vidt jeg kan forstå, var det ikke idéen om å skrive om seg selv som en enestående person, som var hans ærend. Det han ville, var å iaktta sine egne tanker for å si noe allment om det menneskelige livet. Han var altså objekt for sin egen undersøkelse.

I 1581 ble han valgt til borgermester i Bordeaux, et verv han hadde i to etterfølgende perioder. Siden deltok han i stridighetene om hvilken siden i religionskampene som skulle ha kongemakten, og var i en måneds tid fange i Bastillen i Paris.

Så det bildet som Strøksnes gir oss av den verdensfjerne tenkeren i tårnet, stemmer ikke. Han gjengir tydeligvis det han har lest i et tysk essay fra 1938, uten motforestillinger. Men Montaigne var en mann av sin tid som levde med i de politiske tumultene, selv om det er sant at han skrev at han aller helst ville sitte i tårnet og skrive. Det er han som har gitt den undersøkende teksten navnet «essay», som betyr forsøk. Han prøvde seg fram, motsa iblant seg selv. Han var på leting.

Møtet ble avsluttet med en samtale mellom tre kritikere og skribenter. Etterpå kunne redaktør Jordal informere oss om at betalingsterminalene fortsatt ikke fungerte, vi kunne se på våre vinglass som en gave fra forlaget.

Og så gikk vi ut i høstkvelden og hjem. Noen av oss leste noen av tekstene, og da helga var over, sendte P2 et samtaleprogram om møtet hos Gyldendal. Der var Ole Robert Sunde med, det var han som var mannen på galleriet. I denne utgaven av Vinduet hadde han skrevet et langt essay om sitt møte med Leonardo da Vincis murmaleri av Jesu siste måltid som finnes i klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano. I essayet nærmer han seg maleriet gjennom sine store kunnskaper om det, han har tanker om personene på det, og sin egen reaksjon. På møtet hadde han ikke tatt ordet, men på P2 sa han hva han mente om teksten til Strøksnes: «Det er et ganske usselt essay!»

Så da så.

*

*