I denne pitch-videoen demonstrerer jeg hvordan byggeklosser kan brukes for å gjøre det lettere å snakke om hva bærekraftig forbruk egentlig er for noe. Klossene representerer ressursbruk. Grunnflaten av én kloss tilsvarer så mye ressurser som hvert menneske på jorda i gjennomsnitt kan bruke uten å ødelegge miljøet eller klimaet. Vi er over sju milliarder jordboere nå, men vi kommer til å bli nærmere ti milliarder etter hvert. Så for eksempelets skyld sier jeg at jordkloden tåler det økologiske fotavtrykket fra ti milliarder klosser.
Hvis jordklodens ressurser skal fordeles ganske likt på alle jordboere, betyr det at hver og en av oss må ha et økologisk fotavtrykk som svarer til bare én kloss. Dette er et bærekraftig forbruk. De fleste nordmenn har i dag et forbruk som tilsvarer cirka ti klosser. Det er et altfor stort økologisk fotavtrykk. Grunnen til at vi kan ha et så stort økologisk fotavtrykk, er at vi har stor kjøpekraft. Kjøpekraften er den andre faktoren i min modell av bærekraftig forbruk.
I pitch-videoen bruker jeg ti klosser til å illustrere byggeklossmodellen for bærekraftig forbruk. Volumet til hver kloss representerer 20.000 kroner, så de ti klossene betyr en kjøpekraft på 200.000 kroner i året for én person.
La oss si at jeg bruker min kjøpekraft på en måte som tilsvarer at alle de ti klossene ligger utover bordet. Dette er ikke et bærekraftig forbruksmønster. Jeg bruker da altfor mye ressurser, og det forutsetter at mange andre mennesker bruker veldig lite ressurser. Kanskje så lite som grunnflaten til en liten terning.
En effektiv måte å redusere det økologiske fotavtrykket på, vil være å redusere kjøpekraften. Hvis jeg blir fratatt ni klosser, blir forbruket mitt automatisk mer bærekraftig.
Men det økologiske fotavtrykket kan også reduseres ved at forbruket vris. Det kan vris nitti grader. Da kan jeg beholde kjøpekraften, men bruke den på en annen måte. Jeg kan for eksempel installere varmepumpe, reise mest mulig med tog i stedet for fly, reparere ting i stedet for å kaste dem, være med i en bildelingsordning i stedet for å eie bil selv, spise mindre kjøtt, installere solcellepanel, og mye annet.
Men jeg vil komme til et punkt der det er vanskelig å vri forbruket på egen hånd. Jeg vil trenge hjelp fra både teknologiutvikling og politisk regulering styring. Med slik hjelp er det faktisk mulig å redusere det økologiske fotavtrykket til den ene bærekraftige klossen uten å tape noe særlig i levestandard. Og livskvaliteten kan til og med bli bedre enn hvis alle klossene bare ligger utover. Den største endringen gjennomsnittsnordmannen må leve med for å ha et bærekraftig forbruk, er færre flyreiser, mindre bruk av bil og færre kjøttmiddager.
I mitt eksempel er ressursbruken fortsatt fem ganger større hos den rike enn hos den fattige, men det er bedre enn at det er femti ganger større.
*
