Forfatter: Mariann Gulliksen Sand

Vinden, Frans, min hund og meg

Jeg elsker vind. Vinden tar med seg tankene, ordene og spørsmålene mine. Blåser dem rene, før den svarer meg. Snakker med meg. Sender tankene tilbake. Vinden har meldt sin ankomst i dag. Den er sagt å skulle være tøff. Fra 12 opp til 22 sekundmeter i kastene i utsatte strøk. Sammen med hunden min har…

Den siste dråpen

Jeg ser ut gjennom vinduet fra hjemmekontoret mitt. Gårdsplassen utenfor er sølete. Det hele begynte på gårdsplassen, for noen måneder siden. Eller egentlig begynte det for to år siden. Da flyttet det inn en ny leieboer i annen etasje i nabohuset. Det kom visst en ny i første også. Jeg tenkte ikke mer over det.…

Om å se det man ikke orker å se

I juni 2015 måtte jeg vitne i en mishandlingssak i Sandefjord kommune. Saken gjaldt et erstatningskrav på opprinnelig 15 og til slutt 25 millioner kroner, fremsatt av fem søsken. Summen skulle kompensere for manglende oppfølging fra Sandefjord kommunes barnevernsetat. Barna ble fysisk mishandlet under oppveksten, etter deres utsagn av deres far, og til tross for…

Jeg er Charlie, men jeg er også mamma

«God morgen! Kunne jeg få se dokumentene dine?» Den unge, mannlige securitasvakten smiler høflig og rekker hånden ut mot boardingkortet mitt. Han tar et skritt tilbake og gjør noe som ser ut som en anerkjennende gest med armene. Jeg blir stående og se på ham. Spørrende. Hva mener han egentlig? «Paris!» utbryter han og føyer…