Siden hjelpemidlene for å lage film og lydbilder er blitt forenklet, og de digitale plattformene så enkle å bruke at teknologi ikke er en barriere for egenpublisering, er digitale fortellinger blitt populære. Selv har jeg siden opprettelsen av nettstedet «Digitalt fortalt» publisert mer enn 200 digitale fortellinger om stort og smått på den norske plattformen. Å lage en digital fortelling kan ta alt fra noen timer til flere måneder og år. Alt skal kokes ned til rundt tre minutter, som er den tiden forskere har funnet fram til at en som surfer på internett vanligvis bruker på en sak.
Hva er en digital fortelling?
Digital formidling på nettet er velkjent, spesielt på nettsteder som YouTube og Vimeo. Her kan alle legge ut filmer eller musikk.
Grete Jamissen bruker uttrykket poetisk refleksjon når hun snakker om de muligheter som ligger i digitale fortellinger.
En digital fortelling er en personlig fortelling som består av en selvskrevet fortelling som leses inn, og der det legges på lydeffekter og en video (videoen er ofte bilder som er satt i bevegelse gjennom et program). Metoden bygger på muntlig fortelling. Hovedfokus er hva en fortelling inneholder, og hvilke grep en kan fortelle gjennom. På kurs i digital fortelling foregår arbeidet ved at kursdeltakerne lufter ideen sin i en fortellersirkel – hvor de får tilbakemelding − og så jobber de videre med fortellingen. Det fokuseres på dramaturgi og gode fortellergrep slik at fortellingene blir forstått og sett.
Ulike miljøer
Begrepet «digitale fortellinger» oppstod i California på 1990-tallet. En av pionerene, og den som startet Center for Digital Storytelling (CDS) i Berkeley, utenfor San Francisco, er Joe Lambert. Sentret tilbyr ulike workshoper på tre dager der det å utvikle en digital fortelling læres. Målet er at alle skal ha fått ferdig en fortelling i løpet av kurset.
Pilgrim Projects i Cambridgeshire i England er en digital fortellerkanal rettet mot helse. Det største prosjektet Pip Hardy og Tony Summer jobber med, er «Patient Voices». Deres metodikk bygger på metodikken til CDS, men de har større fokus på fortellingen, og mindre på det digitale. De uttrykker filosofien sin slik:
Digital stories are a new medium through which narrative art can be explored and made accessible so that ‘ordinary’ people can articulate their extra-ordinary understandings.[1]
I Norge har Høgskolen i Oslo og Akershus i en årrekke jobbet med refleksive digitale fortellinger med studenter på spesielt barnehagelærerutdanninga. Miljøet der har drevet systematisk opplæring og utviklingsarbeid knyttet til denne satsingen. Det har resultert i to lærebøker om digitale fortellinger (Haug, Jamissen og Ohlmann 2012, Haug og Jamissen 2015), og Høgskolen i Oslo og Akershus har en god del HiOAs digitale fortellinger liggende på Vimeo. Høgskolen i Telemark har også et godt etablert miljø for digitale fortellinger.
Kulturrådets Digitalt fortalt er den mest brukte plattformen i Norge. Det er enkeltpersoner og institusjoner som bibliotek, arkiv og museum som publiserer på dette nettstedet. Digitalt fortalt ble opprettet til Kulturvernåret i 2009. Motivasjonen var også å få mer interesse for det som er usynlig i magasiner og arkiver, samt å få flere fortellerstemmer inn i historiefortellingen. Til nå er det ca. 3500 fortellinger der. Fortellingene har API-er og QR-koder, noe som gjør det lett å finne dem og laste dem ned på digitale enheter som smarttelefon og lesebrett.[2] Mange av fortellingene blir sluset videre til DigitaltMuseum og Norvegiana samt til det felles europeiske kultur- og museumssamarbeidet Europeana. QR-kodene og kartfesting gjør at fortellingene ligger klar for bruk til kultur- og naturreiser.
Kulturrådet har hatt kurs og foredrag for å fortelle om både metoden og ulike prosjekter de har vært med på. Digitalt fortalt har hatt som filosofi at det ikke skal være kostnadskrevende å lage fortellinger, så deres opplæring er basert på gratisprogrammer på nettet som Audacity, Imovie og Moviemaker.
På Digitalt fortalts nettsted er det eksempler på fortellinger laget av barn og unge i skolesammenheng. Jeg har jobbet som norsklærer i klasse og laget digitale fortellinger med forankring til læreplanen.
Avslutningsvis
Jeg har vært så heldig at jeg har fått være med på å lage digitale fortellinger på kurs i regi av både Digitalt fortalt, Center for Digital Storytelling og Pilgrim Projects. De to siste miljøene besøkte jeg med prosjektmidler fra Norsk Journalistlag våren 2015. I disse sammenhenger opplever jeg i enda høyere grad hvor lærerikt, spennende og interessant det er å jobbe med lyd og bilde. Jeg har på de to kursene i utlandet laget digitale fortellinger på engelsk. Det var en stor utfordring, og uhyre spennende (se lenker under til disse).
Den norske plattformen Digitalt fortalt gir fortellere mulighet til å få tilbakemelding på fortellingene sine. Dermed kan fortellingene leve et liv etter at de er produsert. Denne muligheten finnes også på nettstedene Vimeo og YouTube. Det som skiller Digitalt fortalt fra de andre to, er at de har en redaktør som løfter frem fortellinger til ulike anledninger og merkedager (se min fortelling om fire menn og 100 kommentarer).
I California og England finnes ikke slike statlige drevne nettsteder, og da blir fokuset mer på at den enkelte har en personlig gevinst av å lage en fortelling som de eier selv og kan dele med den de ønsker, altså en mer personlig tilnærming.
Jeg har ingen krystallkule som jeg kan se inn i fremtiden med, men utviklingen med at stadig yngre barn erobrer den digitale verden, burde gi store muligheter for å anvende metoden der barn får en stemme gjennom digitale fortellinger. Utfordringen er ofte ikke det digitale, men fortellermetodikken.
*
Les også Beate Heides bokomtale av Kristin Holte Haug og Grete Jamissen: Se min fortelling. Digital historiefortelling i barnehagen.
*
Om forfatteren:
Beate Heide har i en årrekke skrevet fagartikler innen feltet spesialpedagogikk/psykiatri. Hun har en mastergrad i faglitterær skriving ved Høgskolen i Sørøst-Norge, og hun er medlem av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
*
Digitale fortellinger
If storytelling is the answer; what is the question (laget av Beate Heide under workshop på CDS).
How to get the power out? (laget av Beate Heide under workshop hos Pilgrim Projects.
Grete Jamissens fortelling om poetisk refleksjon
Noter
[1] http://www.patientvoices.org.uk/pdf/papers/A2A%204%20DS%20workshop.pdf [2] API er forkortelse for Application Programming Interface og er et programmeringsgrensesnitt som gjør det mulig at flere programmer kan kommunisere med hverandre. API gjør det mulig for informasjon å overføres automatisk mellom de ulike programmene som er koblet sammen. På norsk kalles API for applikasjonsprogrammeringsgrensesnitt. Hvis man bruker API, blir det mulig å utveksle data på tvers av programmer. Det er vanlig at store programsystemer som for eksempel Microsoft lager API-er slik at eksterne kan lage applikasjoner som passer til systemet og tilføyer ekstra funksjonalitet. Den største fordelen ved å bruke API, er at man lett kan overføre opplysninger mellom programmer. API gjør det også lettere å utvikle et nytt program, fordi det kan gi forbindelse og adgang til de byggeklossene som skal brukes i utviklingen. Når opplysningene er lett tilgjengelige, gjør det at man lettere kan få ting til å arbeide sammen. QR-kode er en strekkode − og på linje med strekkoden som finnes på varer man kjøper i butikken, kan QR-koden inneholde informasjon. QR står for Quick Response (rask respons), og strekkoden ble laget nettopp for å være rask å lese maskinelt. Kilder: https://www.e-conomic.no/regnskapsprogram/ordliste/api og http://www.klikk.no/teknologi/nyemedier/article694396.ece.Bøker
Kristin Holte Haug, Grete Jamissen og Carsten Ohlmann (red.): Digitalt fortalte historier. Refleksjon for læring. Cappelen Damm Akademisk 2012
Kristin Holte Haug og Grete Jamissen: Se min fortelling. Digital historiefortelling i barnehagen.Cappelen Damm 2015
*
