Anna i Marerittland

Hvordan kan det ha seg at en australsk journalist, uten spesielle forkunnskaper om DDR, klarte skrive en internasjonal bestseller om Stasi-regimet?

I 2003, fjorten år etter murens fall, utga den australske journalisten Anna Funder dokumentarboka Stasiland. Boka forteller historiene til et knippe mennesker som alle fikk livene sine sterkt preget av den østtyske etterretningsorganisasjonen Stasi. Hovedoppgaven til Stasi (en forkortelse for Ministerium für Staatssicherheit) var å bekjempe regimets motstandere både innenlands og utenlands. Organisasjonen løste dette ved å skape et omfattende angivernettverk som gjorde Deutsche Demokratische Republik (DDR) til et totalitært og gjennomovervåket samfunn.

Bokomtale
Anna Funder: Stasiland: Stories from Behind the Berlin Wall
London: Granta, 2003
Norsk utgave: Stasiland. Oslo: Cappelen, 2005
Oversetter: Jorunn Carlsen
Les Cappelen Damms omtale av boka her

Anna Funders bok ble raskt en internasjonal bestseller. Den fikk glitrende kritikker, og i 2004 mottok forfatteren The Samuel Johnson Prize for Non-Fiction, Storbritannias viktigste pris for sakprosa.

Første gang jeg leste Stasiland var for cirka ti år siden. Boka forførte meg umiddelbart. Jeg tror aldri jeg hadde lest en så godt skrevet, journalistisk dokumentarbok. I tillegg identifiserte jeg meg raskt med Funders utgangspunkt. Vi er begge oppvokst i Vesten under den kalde krigen, og vi var begge unge voksne i en tid da Berlinmuren fremdeles var en selvfølgelig, men også totalt uforståelig, del av verden. Som Funder reiste også jeg til Berlin og lurte på hvordan det var på den andre siden. Ikledd svarte klær, den obligatoriske uniformen på 80-tallet for alle unge kunst- og kulturinteresserte, dro jeg på dagstur fra Vest-Berlin til Øst-Berlin. Der gikk jeg rundt og så meg om med store øyne, før jeg satte meg på t-banen og kom meg trygt tilbake før klokka slo tolv og dagsvisumet gikk ut. Jeg kjente meg derfor umiddelbart igjen i tonen, stilen og de mange, absurde referansene i Funders bok.

Et forsøk på å forstå

Anna Funder hadde ingen spesielle forkunnskaper om DDR da hun startet arbeidet med Stasiland. Likevel, dersom man skal lese en bok om DDR skrevet for det internasjonale allmennmarkedet, er det i dag vanskelig å komme utenom nettopp denne boka. Funder har selvfølgelig gjort nødvendig research, men slik jeg ser det, er det først og fremst de litterære grepene forfatteren har foretatt, som har gjort boka til en så stor suksess. Og det gjelder ikke minst bruken av en selvbiografisk jeg-forteller.

Stasiland handler nemlig ikke bare om det brutale overvåkingsapparatet i DDR. Den handler vel så mye om en vestlig journalists forsøk på å forstå hvordan det var å leve i et lukket, totalitært samfunn. Jeg-fortelleren gir Funder mulighet til å la leseren følge forfatteren mot en dypere innsikt i hvordan DDR-staten kontrollerte sine innbyggeres liv.

I Matt Youngs artikkel «Anna Funder: An Australian Perspective On German History» går det fram at Funder opprinnelig hadde tenkt å skrive en skjønnlitterær roman.[1] Ifølge Young gikk hun bort fra dette og bestemte seg for å skrive en sakprosabok fordi hun mente DDR-virkeligheten var for absurd til å presenteres som fiksjon. Hvem ville vel tro at en etterretningsorganisasjon samlet på mistenkelige personers kroppslukt? Eller at innsamlingen foregikk ved å bryte seg inn i folks hjem for å stjele deres skitne undertøy?

I en sakprosabok med en selvbiografisk jeg-forteller skapes det en kontrakt mellom forfatter og leser, der forfatteren garanterer for at det bokas forteller ser, hører og opplever, er selvopplevd. Når jeg-fortelleren i Stasiland besøker Stasi-museet og hører guiden forklare at det befinner seg innsamlet kroppslukt i krukkene i monteren, så tror vi derfor faktisk på at dette er sant.[2]

Alice og Anna

Tittelen på denne artikkelen, «Anna i Marerittland», er ikke tilfeldig valgt. Funders tittel Stasilandhenspiller klart på Lewis Carrolls bok Alice i Eventyrland. Allerede i en av de innledende epigrafene til boka får vi servert et sitat fra den britiske klassikeren som slik setter tonen for det surrealistiske scenariet vi skal inn i:[3]

«La juryen avsi sin kjennelse,» sa kongen, for rundt tjuende gang den dagen.
«Nei, nei!» sa dronningen. «Dommen først – kjennelsen etterpå.» (S. 11)

For en vestlig betrakter er det lett å akseptere den absurde uforutsigbarheten i Alice i Eventyrlandsom en metafor på den skremmende samfunnslogikken i DDR, der verden ble snudd opp ned etter overvåkernes forgodtbefinnende. Men forfatteren nøyer seg ikke med det. Allerede fra bokas første setning setter hun Alice-motivet i gang og lar Anna ta rollen som den naive og nysgjerrige Alice.

Jeg er i bakrus og manøvrerer meg selv som en bil gjennom folkemengden på Alexanderplatz stasjon. Flere ganger feilberegner jeg min egen bredde, og skumper bort i en søppelkasse og en reklamestolpe. I morgen vil det dukke opp blåmerker på huden min, som et bilde fra et negativ. (S. 13)

Slik Alice er på vei ned kaninhullet til Eventyrland, er Anna på vei ned i Berlins undergrunnssystem for å møte noen som kan fortelle om DDR. Men mens Alice framstår som et veslevoksent barn, beskriver Anna seg selv som en ung kvinne i bakrus. Pub-besøket dagen før har gitt henne et skrått blikk på verden. Men det er ikke den typen bakrus hvor du bare må avskrive dagen, forklarer Anna:

Den er av det mer interessante slaget, hvor ødelagte synapser bygger seg opp igjen og noen ganger mister gamle stier og lager rare, nye forbindelser. (S. 15)

Slik skaper Funder et rom der hun både kan kommentere og reflektere over nåtid og fortid, samtidig som hun kan tillate seg skarpe og humoristiske beskrivelser av folk rundt seg. For med utgangspunkt i en fyllesyk synsvinkel, kan virkeligheten raskt oppleves litt skjev og rar.

De intertekstuelle assosiasjonene fra Alice i Eventyrland følger jeg-fortelleren utover i boka. Når Anna står foran de enorme metalldørene til Stasis tidligere hovedkvarter, får vi vite at hun krympet akkurat som Alice (s. 18). Til en tysk journalistkollega forteller Anna at hun har vært på eventyr i Stasiland:

«Jeg har vært på et sted hvor det som ble sagt, ikke var virkelighet, og hvor det som var virkelighet, ikke var tillatt, hvor folk forsvant bak dører og man aldri hørte mer til dem, eller de ble smuglet inn i andre verdener.» (S. 144)

Slik holder forfatteren fast på det skjeve blikket og den lille virkelighetsforskyvelsen, og gir leserne en opplevelse av DDR som et surrealistisk marerittland. Det er en oppfatning som forsterkes gjennom jeg-fortellerens møter både med gamle Stasi-offiserer som fremdeles er stolte over sin fortid, og med deres ofre. Mest inntrykk gjør tre kvinner som alle opplevde å få sine liv ødelagt av Stasis nidkjære aktivitet; som Miriam som fengsles som tenåring, Julia som fikk problemer på grunn av sin utenlandske kjæreste og fru Paul som ble utsatt for utpressing fordi sønnen trengte legebehandling i vest. Funder viser hvordan Stasis kyniske utnytting av enkeltmenneskers sårbarhet etter hvert synes å ha blitt et mål i seg selv, samtidig som det er vanskelig å se hva regimet hadde å tjene på etterretningsorganisasjonens stadig mer paranoide handlinger.

Men hvem er Anna?

Stasiland er en dokumentarisk sakprosabok med en selvbiografisk jeg-forteller. Når forteller, forfatter og hovedperson er den samme, inngås det en pakt mellom forfatter og leser om at det som fortelles faktisk er sant. Dette i motsetning til skjønnlitteratur, der en jeg-forteller ikke er lik forfatteren. Samtidig vet vi, ikke minst fra de siste tiårenes litteratur, at det langt fra er snakk om rene, klare grenser. Den skjønnlitterære jeg-fortelleren i henholdsvis Karl Ove Knausgårds Min kamp og Linn Ullmanns De urolige har begge samme navn som forfatteren, og historiene som fortelles bygger åpenlyst på forfatternes egne liv. På den annen side finnes det heller ikke noe entydig en-til-en-forhold mellom tekst og virkelighet i sakprosatekster med en jeg-forteller. Selv om jeg-fortelleren i sakprosa tradisjonelt har vært oppfattet som et autentisk sannhetsvitne, er også jeg-fortelleren i Stasiland, som hos Knausgård og Ullmann, en redigert og iscenesatt utgave av forfatteren.

Så hva slags jeg-forteller er det forfatteren Anna Funder bygger opp? Ifølge Funders offisielle nettside er forfatteren født i Melbourne i 1966. Hun har tidligere arbeidet som jurist for australske myndigheter med menneskerettigheter og internasjonal juss som spesialfelt. Hun har også jobbet med dokumentarer for tv og radio. Ingen av disse formelle biografiske opplysningene er sentrale i Stasiland. Der bruker jeg-fortelleren derimot plass på å fortelle at hun hadde tysk som valgfag på skolen:

Jeg husker at jeg lærte tysk – så vakkert, så fremmed – på skolen i Australia på den andre siden av jordkloden. Familien ble paff over at jeg ville lære et så rart, stygt språk, og, skjønt altfor sofistikerte til å si det, fiendens språk. (S. 16)

Sitatet viser hvordan Funder allerede fra start gir jeg-fortelleren en nær personlig stemme. Hintet til familiens misnøye gir en følelse av betroelse, samtidig som det lar fortelleren framstå som reflektert og selvstendig. I tillegg gir Funder jeg-fortelleren en indre motivasjon for det som skal komme: arbeidet med å forstå livet i det tidligere DDR.

Så kom jeg til å bo i Vest-Berlin en stund i 1980-årene, og jeg lurte lenge og sterkt på hva som foregikk bak denne Muren. (S. 16)

Jeg-fortelleren Anna bygger altså på forfatteren Anna Funders egne opplevelser, men som alle selvbiografiske fortellere er Anna også en redigert karakter som er bygget opp med et klart formål for øye: å holde på leserens oppmerksomhet. I boka To show and to tell beskriver den amerikanske essayisten og litteraturviteren Phillip Lopate hvordan en essayist eller sakprosaforfatter som ønsker å bruke en jeg-forteller, må være villig til å dramatisere sine egne karaktertrekk og iscenesette dem under et «clearly focused, sharply defined light».[4] Ifølge Lopate fungerer det best dersom forfatteren bruker karaktertrekk som skaper motsetninger og tvetydighet i teksten. En heltemodig jeg-forteller som kjemper for det gode, er dessverre svært kjedelig å lese om.

Anna Funder har løst dette ved å iscenesette sine egne svakheter. Slik bygger hun et troverdig etos. Anna framstår som en sympatisk, ung journalist med et genuint ønske om å forstå samfunnet hun befinner seg i. Samtidig møter vi henne stadig på fylla på den lokale puben. Hun er uvøren, til tider uforsiktig. Hun innser ikke alltid rekkevidden av det hun har satt i gang, og hun løfter gjerne fram egen tvil i forhold til ting hun har sagt og gjort. De avvæpnende egenskapene gjør at vi tror på Annas historie. I tillegg unngår hun den pompøse rollen som heroisk avslørende journalist. Det gjør det også lettere for oss å akseptere at det er en utlending som avslører de menneskelige omkostningene av DDR-systemet. Dette er viktig, ikke bare fordi Funder er utlending, men også fordi hun er representant for et vestlig perspektiv, uten noen egen personlig erfaring med hva det vil si å leve i et totalitært samfunn.

Den ubehagelige fortiden

Bruken av jeg-forteller gir også Funder muligheten til å skrive ut scener i nåtid. Scenene gir boka rytme og driv, og fungerer som viktige vendepunkt i oppbyggingen av rammehistorien.

I kapittel 2 møter vi Anna som researcher i en offentlig tv-stasjon som tidligere tilhørte Vest-Tyskland. Stasjonen har som oppgave å utbre tysk kultur gjennom internasjonale tv-sendinger, men Annas jobb består hovedsakelig i å svare på post. En dag får hun et spørsmål fra en seer i Argentina om ikke tv-stasjonen kan fortelle vanlige folks historier fra det tidligere DDR. Anna tar saken opp i redaksjonen, men blir kontant avvist av sjefen. I en redaksjon dominert av vesttyskere, er holdningen at man ikke skal dvele ved DDR-fortiden. Men Anna vil ikke slippe tråden og begynner i stedet sin egen undersøkelse.

Denne scenen er et viktig startpunkt for jeg-fortellerens oppdrag. Samtidig reiser den et interessant spørsmål. Måtte det en utlending til for å kaste lys over de menneskelige omkostningene ved DDR? Kanskje var det for tidlig for tyskerne selv, som på dette tidspunktet, i 1995, hadde mer enn nok med å få den tyske samlingen til å fungere. Slik Anna opplevde holdningen til sjefen i den vesttyske redaksjonen der hun jobbet, var det ikke særlig populært å dvele ved den ubehagelige fortiden.

Møtet med Miriam

Oppdraget Anna tar på seg, er altså å finne de personlige historiene som kan si noe om hvordan det var å leve under Stasi-regimet. Den viktigste historien i boka tilhører en kvinne ved navn Miriam Weber. Miriam ble fengslet og sendt i arbeidsleir som 16-åring. Som voksen opplevde hun at både hun og mannen ble forfulgt og stemplet som opposisjonelle. Ektemannen døde senere under uklare omstendigheter i fengsel, etter å ha søkt om utreise til vest.

Fra første side har jeg-fortelleren etablert seg med et skarpt, og til dels nådeløst, blikk for menneskene hun beskriver. Men i møtet med Miriam kommer en annen side fram. Annas sympati er åpenbar, men jeg-fortelleren gjør også forskjellene mellom dem tydelige. For det som for Anna (og hennes vestlige lesere) virker som en bagatell – to tenåringsjenter som henger opp en regimekritisk plakat – ender opp med fengsel og rettssak for Miriam.

«Det virker så harmløst,» sier jeg.
Miriam kommer rolig, men sterkt tilbake. «På den tiden var det ikke harmløst. Det var oppvigleri, og det var en forbrytelse.» (S. 30)

Annas uskyldige utsagn setter Miriams virkelighet i relieff og gjør urettferdigheten tydeligere. Jeg-fortelleren fungerer her som en slags tolk for leseren. Gjennom Annas reaksjoner på Miriams fortelling, forstår vi ting vi sannsynligvis ikke ville sett på egen hånd. Som når Miriam ler godt over at noen ville tro det var mulig å sitte på en pub og få nyttige tips om hvordan man kunne flykte:

Jeg så forvirret tilbake på henne. Jeg prøvde å få orden på ansiktet. Hva er så umulig ved at noen tilbyr et praktisk hint om å komme over en mur? Jeg føler at jeg er i ferd med å få forklart noe grunnleggende.
[…] Forholdet mellom mennesker var begrenset av det faktum at den ene eller den andre kunne være en av dem. Alle mistenkte alle, og den mistilliten dette skapte var grunnlaget for sosial eksistens. (S. 42)

Etter det første møtet mister Anna kontakten med Miriam. Tausheten plager henne og gjør henne redd for at hun kan ha trigget et traume. Forfatteren bruker her jeg-fortelleren aktivt til å reflektere over sin egen research og metode:

Hvis jeg hadde vært Miriam, og fortalt de mest smertefulle og grunnleggende delene av livet mitt til noen, er jeg ikke så sikker på om jeg heller ville hatt lyst til å treffe vedkommende etterpå. (S. 94−95)

Liv og død

En natt får Anna en telefon. Moren i Australia har fått livstruende kreft. Anna reiser hjem, og arbeidet med boka legges bort, og nå tar teksten en ny vending.

Etter at hun døde, kom sorgen ned over meg som et bur. Det tok ennå halvannet år før tankene mine kunne dreie seg om noe utenfor det umiddelbare, lille området av sorg, eller jeg kunne tenke meg inn i et annet menneskes liv. (S. 279)

Først tre år senere er jeg-fortelleren tilbake i Berlin for å gjøre ferdig boka. Annas tap av moren gjør noe med måten vi som lesere møter henne på. Det gir henne en tyngde. Når Anna møter Miriam igjen, føles det som de er mer på likefot, og Anna ender opp med å sove over i Miriams leilighet. Tiden som har gått leger ikke alle sår, men det gir andre tanker. Det er som om vi gjennom vår identifikasjon med Anna og dermed også med Miriam plutselig kan se at vi alle har hver våre livsskjebner.

I Berlin går det fra vinter til vår. Og der Anna sju år tidligere forsvant ned i den mørke undergrunnen som en moderne Alice, er hun nå på vei ut i lyset og livet igjen. Slik klarer forfatteren gjennom sin jeg-forteller og bevisste metaforbruk å gi Stasiland en eksistensiell dimensjon, i tillegg til den rent journalistiske. Som i det aller siste avsnittet der Anna betrakter livet i parken utenfor huset der hun bor:

Jeg går hjem til leiligheten fra Rosenthaler Platz stasjon. Parken lever, lyset er så sterkt at menneskene og skyggene deres fremtrer overdrevent tredimensjonalt. […]  Folk gynger småunger opp og ned for å få dem rolige, og barn farer rundt på husker og karuseller som jeg aldri har lagt merke til før. (S. 321)

Anna Funders offisielle nettside finner du her

*

*

Noter

[1] Young, Matt (2016). «Anna Funder: An Australian Perspective On German History», i The Culture Trip. http://theculturetrip.com/pacific/australia/articles/anna-funder-an-australian-perspective-on-german-history (lesedato 10.03 2016)

[2] Luktprøvene ble gitt til grensehunder som jaktet på folk som forsøkte å flykte fra DDR.

[3] Norsk oversettelse av Alice i Eventyrland av Arne Ruste, 2003.

[4] Lopate, P. (2013). «On the Necessity to Turn Oneself into av Character», i To Show and To Tell: The Craft of Literary Nonfiction. New York: Free Press (s. 19).

*