À Propos de Paris

Av Dag Ahlgren • 27. januar 2016

Jo nærmere jeg kommer sentrum av Paris, jo tettere ligger husbåtene ved Seinens bredder. Motoren har gode dager nå, for båten seiler medstrøms og gjør behagelig fart uten anstrengelser. Fra båtstereoen lyder Edit Piaf med sin viberende stemme til akkordene fra et trekkspill.

Sous le ciel de Paris
S’envole une chanson
Hum Hum

Reiseruten gjennom Frankrike. Blått er elv. Rødt er kanal. Copyright Euroatlas Nussli 2009

Himmelen i Paris, nynner alltid en sang, hum hum. På dekket av en husbåt ved motsatt bredd står det en gråhåret mann med hestehale og maler. Jeg tipper han bruker husbåtene og landskapet på min side av elven som motiv, for han løfter blikket flere ganger idet jeg passerer. Jeg hever kameraet med telelinsen; flaff, flaff. I et ubemerket sekund sikrer jeg meg et par uposerte øyeblikk i kunstnerens liv.

Husbåten hans har halvparten av lastelukene erstattet med takvinduer, og den andre halvparten bygget som terrasse med soltak over. Kunstnerens husbåt er en lekter uten last, og om jeg skal gjette, stikker det flatbunnede fartøyet bare en støvelskafthøyde ned i vannet. Skipssidene har runde vinduer, store som i et bolighus, og jeg ser for meg at stuen har et gulv dekket av fransk eik, og en lenestol, en lampe og et lite bord ved vinduet. Det ligger flere husbåter inne ved bredden. De er ombyggede lektere, tidligere penicher bygget etter Freycinet-standarden. De har en grunnflate opp mot to hundre kvadratmeter, og med fradrag for maskinrom, styrhus og andre mystiske hulrom i en båt, er det fortsatt rikelig med plass slik at de fleste vil oppleve en sånn farkost som en deilig bolig på vannet.

Bruene ligger tettere mot sentrum, og jeg tar meg selv i å speide etter Eiffeltårnet. Over oss passerer det et tog, og lyden av jern mot jern tar over for motorens stillferdige vesen. Jeg har en følelse av at vi, min kone Kjerstin og jeg, hun går for øvrig under navnet Mannskapet, nærmer oss åpningen til gjestehavnen ved Place de la Bastille, stedet vi skal bo de neste dagene. Midt i Paris. Jeg lar autopiloten styre, slik at jeg kan få begge hendene fri til å bla i kartboken.

På høyre side ligger Gare de Lyon, jernbanestasjonen der høyhastighetstoget TGV sender og henter folk til og fra Middelhavet i syd. TGV-toget har verdensrekord i fart og bruker tre timer fra Paris til Marseille, tilsvarende den samme distansen vi bruker tre uker på med båten.

Jeg legger fra meg kartboken og knipser et bilde av noe som ligner klokketårnet på Gare de Lyon, for det minner meg om bakgrunnskulissen i et fotografi av Henri Cartier-Bresson. Bildet er tatt ved en jernbanestasjon og viser en mann som hopper fra en stige som ligger i en vanndam. Mannen forsøker seg på et langt sprang for å unngå å bli våt på beina.

I spranget ser han ut som en danser. Posituren speiles i vannet og er fanget i mikrosekundet før mannens fot vil ødelegge vannspeilet. På en reklameplakat i bakgrunnen vises silhuetten av en danser i samme positur. Det er også en annen reklameplakat der det står «Railowsky», og den fungerer som ordspill fordi stigen i vannet skaper assosiasjoner til en jernbaneskinne.

«Der er Notre-Dame», sier Mannskapet.

Jeg dras ut av tankene og inn i virkeligheten med hendene på rattet. Jeg forventer å se den gotiske katedralen tårne seg opp foran båten, men det gjør den ikke. Det eneste jeg ser er at elven deler seg i to smale løp, og at strømmen er stri, og at det begynner å haste med å ta en beslutning om hvilken side jeg skal velge. På høyre side av elven får jeg øye på en åpning i elvebredden, og jeg bestemmer meg for å finne ut om denne leder til gjestehavnen. Jeg gir mer kraft på motoren og vrir hardt over. Vi flyter på tvers i noen sekunder, før jeg får baugen opp mot strømmen og kan styre inn i åpningen.

Ombygde lektere på Seinen i Paris. Foto: Dag Ahlgren

Det står i guideboken at gjestehavnen Port de l’Arsenal er å treffe på VHF-kanal ni. Jeg bryr meg ikke med å kalle dem opp på radioen, for etter passering av ett hundre og åtti sluser og flere titalls gjestehavner på vannveiene i Frankrike, er det fortsatt ingen som har tatt seg bryet med å svare på mine oppkallinger. Jeg kan like godt seile frem til enhver sluse eller inn i en gjestehavn uten å kalle på noen som helst, og i stedet vise frem båtens sanne ansikt og motiver. For kan det egentlig være noen tvil om hva jeg vil, når jeg nærmer meg en sluse eller kjører inn i en gjestehavn?

Slusedøren åpnes, og jeg kjører inn under en buet bro. Det er noe sakralt over det hele. Veggene inne i slusen er sleipe, og jeg tar på hansker da jeg skal fortøye. Mannskapet gjør det samme. Et metro-tog passerer over oss og fyller luften med skrammel. På pontongen under jernbaneskinnene ligger det en militærsovepose og et par hullete plastposer, fylt med en eller annens eiendeler.

Det dukker opp en motorbåt bak oss inne i slusen. De vil det samme som oss. Vi hilser avmålt slik båtfolk hilser på hverandre, selv om vi antageligvis ikke har noe annet felles enn at vi er av samme type pattedyr som tilfeldigvis eier en båt.

Det er merkelig dette med hilsing. På havet hilser også båtfolk på hverandre. Men ikke alle. Motorbåtfolk hilser på motorbåtfolk. Seilere hilser på seilere. Seilere hilser ikke på motorbåtfolk. Motorbåtfolk hilser ikke på seilere. Jeg hilser også bare på seilbåtfolk, bortsett fra de som kjører motor med seilene nede når vinden blåser. De burde kjøpe seg motorbåt i stedet.

På de franske vannveiene er vi alle motorbåtfolk, for alle seilbåtene har tatt av masten og hilser på motorbåtfolk og motsatt. Nesten. Fritidsbåtfolk hilser på fritidsbåtfolk. Lekterfolk hilser på lekterfolk. Jeg har flere ganger forsøkt å hilse til en lekter, men de hilser ikke tilbake. Ikke dekksmatrosen. Ikke styrmannen. Ikke kapteinen. Ikke kona til kapteinen. Ikke bikkja. Ikke engang katten hilser.

Båthavnen ved Place de Bastille i Paris. Foto: Dag Ahlgren

Båten løftes opp. Foran oss ligger gjestehavnen Port de l’Arsenal. Jeg får tid til en rask titt i kikkerten før slusedørene åpner. En bris treffer meg i ansiktet med lukten av vår. Ved enden av gjestehavnen ser jeg den grønne stolpen på Place de la Bastille med en gullforgylt statue på toppen. Monumentet er laget til minne om julirevolusjonen i 1830, da en konge ble byttet ut med en annen konge. Jeg ser også deler av en rund bygning med glassfasade som jeg antar er Opera Bastille, bygget i forbindelse med tohundreårsjubileet for den franske revolusjon i 1989.

Jeg kjører et par båtlengder frem, og legger til ved en toetasjes bygning med hvit steinfasade og lilla jernramme rundt vinduene. Jeg går opp i andre etasje, eller det som er første etasje i Frankrike, og håper at jeg treffer en som kan engelsk. Etter en langtekkelig registrering av båtens lengde, bredde og diverse detaljer, samt betaling for fem døgn med Visa-kortet, trekker havneverten opp et turistkart og tegner tre ringer med en rød tusj. Den siste ringen får en tykkere strek enn de to første. Havneverten snakker engelsk, men om jeg ikke hører godt etter, lyder det som fransk. Engelske ord med fransk uttale.

«Here is the Metro, the supermarket and the bakery.»

Mens Mannskapet drar til bakeriet, går jeg en tur for å finne ut av om det kjente bildet til Henri Cartier-Bresson er tatt ved jernbanestasjonen jeg fotograferte fra båten tidligere på dagen. Jeg vandrer oppover langs Seinen, og finner jernbanestasjonen. Gare de Lyon har et klokketårn, men jeg er usikker på om det er det samme som på fotografiet. Bygningen kan være ombygget, for bildet ble tatt i 1932.

Husbåt på Seinen ved forstad til Paris. Foto: Dag Ahlgren

Jeg trasker i vei for å finne en bokhandel, og der har de boken À Propos de Paris av Henri Cartier-Bresson. Tittelen betyr «Om Paris». Bildeteksten gir meg svaret, for der står det «Derriere la Gare Saint-Lazare», som betyr «Bak Saint-Lazare jernbanestasjon». Jeg har tatt feil av de to jernbanestasjonene.

Under en Interrail-tur som tjueåring rotet jeg også med jernbanestasjonene i Paris. Jeg lette og lette etter toget til Marseille på feil jernbanestasjon, helt til jeg traff en engelsktalende franskmann som sendte meg og ryggsekken ned i metroen med en lapp det stod «Gare de Lyon» på. Jeg er sikkert ikke den første som har forvekslet jernbanestasjonene i Paris, for det er seks stykker av dem.

I filmen French Kiss med Kevin Kline, Meg Ryan og Jean Reno forveksler de jernbanestasjonene Gare de Lyon og Gare Saint-Lazare med hverandre. I den siste scenen der Kevin Klines karakter jages av Jean Renos karakter, som er fransk politi, prøver de å gå om bord på et tog sørover til Cannes fra Gare Saint-Lazare. Det er bare det at det ikke går tog til Cannes derfra. Derfra går det kun tog nordover. De som skal til Cannes, må ta tog fra Gare de Lyon.

Når filmfolk forveksler to jernbanestasjoner, gjør de det sannsynligvis med vilje. Ville de låne etoset til den franske impresjonisten Claude Monet, som er verdenskjent for sine bilder av jernbanestasjonen Gare Saint-Lazare? Claude Monet ankom selv denne stasjonen mange ganger i sitt liv fra hjemstedet Le Havre. Claude Monet malte folkelivet på perrongene og togene som pustet seg inn og ut av stasjonsbygningen, og brydde seg lite om det berømte klokketårnet, som ligner Big Ben i London på Storbritannias House of Parliament.

Jeg går tilbake mot båten, men får ikke bildet til Cartier-Bresson ut av hodet. Mannen som hopper fra en stige i vannet bak jernbanestasjonen, henger fast på netthinnen min. Jeg minnes et intervju med Henri Cartier-Bresson på YouTube:

«Jeg tok bildet i en sprekk mellom to planker.»
«Kunne du se mannen hoppe?»
«Nei, jeg kunne ikke se gjennom viewfinderen.»
«Var det flaks?»
«Det er alltid flaks.»

Jeg er tilbake igjen ved gjestehavnen Port de l’Arsenal. Fritidsbåtene ligger tett langs begge sider av havnen, som ligner en gammel vollgrav. Før den franske revolusjon var havnen en renne som forsynte vollgraven rundt Bastille-fortet ved Seinen med vann. Etter ødeleggelsen av fortet under den franske revolusjon, ble rennen gravd ut og omgjort til lekterhavn.

Mens jeg går langs havnen, kan jeg nærmest høre og lukte livet noen generasjoner tilbake, der svette menn i bar overkropp, hvite i håret av melstøv går på rekke med brune sekker over skulderen. Tilbud og priser på varer ropes ut mellom handelsmennene og overdøver lukten av hest, tømmer og tjære. Ved siden av en vogn står en gråskjegget grosserer og holder telling med lasten av planker. De to hestene foran vognen har hver sin pose foran mulen som beveger seg i takt med tyggingen. Latteren fra en sjauergjeng lenger borte er muntrere enn vanlig, fordi det er hull i et fat med rødvin og karene står på huk for å fange strålen med de tørste munnene sine.

Lekterhavnen er en viktig havn for Paris helt til lastebilene tar over. På åttitallet blir den ombygget til fritidsbåthavn med mer enn hundre og sytti båtplasser. Jeg går inn en knirkende jerndør, ned en trapp og bort til båten. Mannskapet sitter og leser da jeg kommer ned i cockpiten. Hun titter opp med sitt åpne ansikt. Jeg ser en bagett, litt ost og en flaske rødvin på bordet nede i salongen.

«Hva nå?»
«Et glass rødt?»
«Ja, et glass rødt.»

Om forfatteren:

Dag Ahlgren (f. 1964) har gitt ut fire sakprosabøker på eget forlag. Fra høsten 2015 er han deltidsstudent ved masterstudiet i faglitterær skriving ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Dag har Bachelor of Management fra Handelhøyskolen BI og har jobbet femten år med ledelse i det private næringslivet. I 2005 hang han dressen i skapet og kastet loss mot Middelhavet som skipper på egen skute. Dag har bodd elleve år utenlands fordelt på Hamburg, Rostock, Stockholm, Jerusalem og India. I tillegg til å være seiler og forfatter, er Dag også en lidenskapelig gatefotograf med tre fotoutstillinger bak seg og en bokutgivelse om gatefoto.