15-07-47

En forførende arbeidslivssamtale

Jeg er bedt om å komme med en tekst innenfor rammen «stemmer og forførelse». Hva har en saklig fagforfatter skrevet som kan passe i en slik sammenheng? Jeg burde bruke en av mine egne stemmer. Som konsulent prøver jeg stadig å forføre kunder og tilhørere til å bruke meg og mine metoder. Men det mest interessante jeg fant å kunne by mine lesere på, er en tekst der jeg forsøker å iføre meg Dag Solstads stemme. Med den prøver jeg å forføre mine lesere til å høre at jeg forstår noe av den desperasjon mange har følt i de siste årenes krevende arbeidsliv. Den stemmen gjør det også mer ufarlig å beskrive desperasjonen. For med Solstads dels selvutslettende skriven – der man undres på om han virkelig er seg selv, hvem som skildrer og hvem som skildres – kan man jo holde leseren uvitende. Har HAN virkelig fått sparken?[1]

18-07-2000

Klokken er bare 1130, jeg er likevel på vei ut av døren til Gjensidiges store bygg på Sollerudstranda og har bestemt meg for å spasere hjem. Jeg har ikke ofte gått ut den døren klokken 1130. Jeg tror faktisk aldri jeg har vært på vei hjem på den tiden. Oftest har jeg på det tidspunkt vært på vei fra mitt kontor, cellekontor nr. 2-153, mot kantinen for å spise lunsj med kolleger en halv times tid. Kantinematen har vært grei, ikke noe spesielt. Det flommer ikke lenger av høye smørbrød i forsikringsbransjen, i hvert fall ikke i Gjensidige. Der er det «sunn mat» i stedet. Det ble mye grønt på Sollerud etter at Gjensidiges administrerende direktør Helge Kvamme døde brått på et møte i Finland. Kvammes død ble opphøyd til en kollektiv ernæringssannhet.

Fallhøyde

Det første tallet i betegnelsen på cellekontoret som var mitt, viser at det ligger i 2. etasje. Det betyr at det ikke var tilstrekkelig høyde til å begå noe vellykket selvmord ved å kaste seg ut fra svalgangen utenfor kontorene. Selv om marmorgulvet nedenfor naturlig nok er steinhardt, er fallhøyden lav, ikke stort mer enn 3 meter. Så jeg ville antakelig ikke slått meg i hjel. Men et så hardt gulv i kombinasjon med fallhøyden gjør faren for en varig skade stor. Man er ikke ansatt for å drive risikovurdering i forsikring uten å forstå seg på den slags. For meg er det et nederlag å ha vurdert egen risiko ved et fall jeg har kunnet forårsake ved å kaste meg utfor. Mine oppgaver i selskapet har alltid dreid seg om andres risiko, ikke min egen.

Nå har begrepet fallhøyde fått ny mening. Når jeg denne dag klokken 1130 altså ikke går til kantinen, men i stedet ut utgangsdøren i dette bygget, er det etter et tvungent møte med personaldirektøren. Egentlig skulle jeg ikke ha vært på Sollerudstranda i det hele tatt. Jeg skulle ha vært på hytta til min kjæreste på Borøya ved Tvedestrand. Men på fredag, rett før jeg skulle ha startet ferien, kom Fredrik, administrerende direktør for mitt ganske nyopprettede arbeidssted, Gjensidige Vekterservice as, skridende inn i cellekontoret mitt. Det hadde ikke tidligere vært snakk om reduksjoner i bemanningen, men det lille glimtet i øynene hans gjorde at jeg med en gang forsto hva han kom for å si.

Å snakke

Han var en type som ikke kom inn på noens kontor for å snakke. Han hadde en uforståelig avstand til sine 11 ansatte, han hilste ikke engang når han kom anstigende etter alle oss andre om morgenen. Ikke engang når vi kom gående mot hverandre i gangen mellom de to radene med cellekontorer hilste han. Så dette var egentlig en bemerkelsesverdig anledning, men jeg så altså på øynene hans hva han kom for å si. Han hadde stirrende, utstående øyne, som fiske- eller reptiløyne uten uttrykk. Det virket som om ansiktsmuskulaturen hans manglet full førlighet.

«Jeg har snakket med Bjørn», sa han uten noen innledende hilsen. Bjørn var styreformann. «Vi må redusere bemanningen, dere skaper ingen inntekt og vi kan ikke fortsette å gå med underskudd. Bjørn er veldig opptatt av at vi kommer i gang med dette nå, om ikke, settes hele bedriften i fare. Du er førstemann ut. Du kan jo reglene – sist inn først ut, heter det. Ingen er uenige i det. Du har en avtale med Jan på tirsdag kl 10.»[2] Jan var personaldirektøren. Det var ham jeg hadde hatt møte med den dagen jeg beskriver, tirsdag den 18. juli 2000, fjerde dag av min planlagte sommerferie året 2000, dag tre etter min femtitredje fødselsdag.

Jeg vet at jeg burde ha sagt imot. Jeg hadde gode grunner til å protestere. Det var bare gått et halvt år siden vår tidligere sjef hadde bedt meg ta stillingen fast, først var jeg bare innlånt med permisjon fra en god stilling i staten. Jeg sa opp den og belaget meg på å bli i Gjensidige. Med den bakgrunnen blir man ikke bare sagt opp. Og en av forutsetningene for at avdelingen ble utskilt til eget selskap under dekknavnet Vekterservice as, var at om det ikke gikk økonomisk, skulle alle tilbake i Gjensidige. Men slik ble det altså ikke.

Jeg sa ikke imot, Fredrik skulle ikke ha gleden av å høre meg be. Jeg hadde gitt ham riper i lakken, jeg var de ansattes representant i styret og hadde karakterisert lederstilen hans som arrogant og overlegen, ledelsesarbeidet hans som tomt og selvmotsigende. Til overmål hadde jeg nektet å skrive under på skjemaet til Arbeidstilsynet, årsmelding fra arbeidsmiljøutvalget, der han på styrets vegne ville forsikre tilsynet om at arbeidsmiljøet i bedriften var godt. Det hadde jeg gjort for å tvinge fram en konfrontasjon. Jeg hadde stått det løpet ut, selv om det falt mange harde ord i styret. Nå kom hevnen.

Rød granitt

Kåre Willoch, som bor litt lenger nordøst, opp i åsen, hadde en lang feide med Gjensidige og kalte i et innlegg i Aftenposten Gjensidiges bygg for byens største og styggeste støyskjerm. Antakelig har han rett i at det aldri burde ha vært bygget. Jeg kastet et blikk opp mot huset til Willoch på den andre siden av jernbanelinjen som går parallelt med Drammensveien. Jeg hilste ham mentalt i vår nyetablerte enighet. Jernbanen ligger litt høyere enn veien, atskilt fra denne med et rustent nettinggjerde oppå en lav, tørrmurt vegg av rød granitt. På fargen ser den ut til å komme fra Østfold eller Bohuslän. Antakelig fra Østfold, jeg tror ikke vi har importert granitt fra Bohuslän til vegger og murer, bare til skulpturer. Steinen i muren er hugget omtrent som kantstein og ligger i først tre, lenger vest fire og så fem høyder like før Lysaker stasjon.

Vel utenfor døren så jeg altså opp mot huset til Willoch og tenkte at jeg var enig med ham. Huset jeg akkurat hadde forlatt, var nok verdens styggeste og største støyskjerm. Og hva skulle det egentlig verne mot veistøy? Nedenfor lå en liten badeplass og en båthavn. Jeg hadde prøvd å få plass til seilbåten min der, men ventelisten hadde vært så lang at jeg hadde gitt opp. Nå kunne det være det samme, jeg ville ikke lenger ha noen interesse av å ha båten liggende der. Tidligere hadde det vært fint å kunne si til de andre at jeg går litt tidligere i dag og tar meg en seiltur. Det tok seg bra ut i Gjensidige å snakke om seilturer. Man kan gå tidlig for å seile, også fra en betydningsfull jobb.

Å seile sin egen sjø

Men jeg hadde altså ikke fått båtplass der ennå, så «Lille Josefine» lå ved en brygge i Frognerkilen. Det hadde liksom ikke vært samme schwung over å dra dit for å ta ut båten, så jeg hadde aldri fått meg til å si til de andre at jeg går tidlig, og så gå dit for å seile. Det ville ha vært noe annet å seile ut – rett utenfor kontorvinduene til mine kolleger – hilse dem med en kjekk armsving og sette kurs mot Vestfjorden.

Selv om dette hendte en sommerdag jeg utmerket godt kunne brukt til en seiltur, gikk jeg altså hjemover, ikke nedom stranda eller båthavna, men bortover gang- og sykkelstien over Vækerø mot Maritim. Samtalen med personaldirektøren hadde gått greit. Jeg var nok rystet, men han merket neppe det. Han er kjent som en mann som bare har egen karriere i tankene. Han hadde virket all right den dagen. Han skjønte at han måtte gi meg en lengre sluttpakke enn det min korte ansettelsestid skulle tilsi, jeg fikk full lønn i ti måneder. For å hjelpe meg i gang med eget selskap ga han meg også en avtale om at Gjensidige skulle gi meg oppdrag for noen av sine kunder med en ramme på i hvert fall 50.000 kroner året i to år.

For sikkerhets skyld

Jeg tenkte på hva slags oppdrag det kunne bli, gikk over Vækerøhøyden, kikket først til høyre mot Norsk Hydros hovedkontor og litt senere mot den gamle direktørvillaen med egen steinbrygge mot Killingsundet. Bryggen er bygget i rød granitt, antakelig fra samme steinbrudd som granitten i muren mot jernbanen. Hydro kunne ha vært en interessant kunde for meg, selskapet er godt kompetent på det meste av mitt område, men trenger å bli tilført ny kompetanse på en del ting. Kanskje situasjonen jeg var i kunne bety at jeg kom i kontakt med en såpass stor og lærerik kunde, i stedet for å skulle fortsette å drive opplæring og tjenester til litt motvillige kunder som egentlig er opptatt av å få billigere forsikringer, men egentlig ikke så meget av å få bedre sikkerhet for ansatte og driftsmidler.

Nå var altså Gjensidige-livet slutt, der jeg gikk i det solskinnet jeg verken så eller kjente, visste jeg at jeg egentlig ikke hadde en eneste kunde, at det bare kanskje ville komme noen via Gjensidige. Slik alt kjentes, regnet jeg nok egentlig med at jeg ville komme til å få oppdragene jeg var lovet i form av penger direkte til konto. Men jeg orket ikke kjenne ordentlig på den følelsen heller. Men jeg visste at min beste mulighet for å tjene penger fremover jo var å konkurrere med det jeg hadde vært en del av i Gjensidige. Den slags pleier ikke få støtte.

Å gå videre

Jeg går videre forbi Maxbo Vækerø, et sted der kommer syklister fra Hydro og Gjensidige over fortauet i stor fart og gjør livet farlig for fotgjengere. Denne gangen gikk jeg uforferdet, om jeg skulle bli påkjørt av en sykkel på denne ville det ha betydd lite. Men intet skjedde, og jeg vandret videre forbi LaSa motor- og båtservice, forbi Kajakklubben og deretter et hus med noe som ser ut som bølgeblikkvegger som omhegner permanente kjøkkenutstillinger. Videre igjen over det grønne stykket plen som en flokk canadagjess har overtatt. De står noen meter fra stien, plukker frø av toppene på plenen og ser arrig på meg som går forbi. Her har jeg syklet mange ganger, og de har veket høflig til siden for meg på sykkel i stor fart. Men nå ser de min reduserte status og hveser mot meg, den største gassen vagger et par latterlige skritt nærmere meg, stikker så hodet ned og fortsetter måltidet. Jeg går videre.

Så under E 18-viadukten mot Skøyen, ser Ole Haukis murmaleri på den høyre side og føler på tankene om gode dager på viseklubben Dolphins som Ole sto bak fra slutten av 1960-tallet.[3]

Videre under neste viadukt, som egentlig neppe er en viadukt. Kan man si «ferroviadukt» når toget eier sin egen bro? Antakelig kan man det på italiensk, der jernbanen  er ferrovia, selv om jeg aldri har hørt ordet. God latin kan det naturligvis ikke være. Jeg går under den, ser de stygge skifertrappeoppgangene til Skøyen stasjon, møkkete og fylt av søppel, men går ikke opp, i stedet går jeg videre langs høyre side av Drammensveien, langs en enda høyere mur enn den på Sollerud. Denne er en støpt betongmur.

Siden dette er Oslo, er den dårlig vedlikeholdt. Det vokser løvetann og noen andre vekster mellom asfalten på fortauet og muren som et tegn på at sikkerheten ikke er 100 %. Det jeg ser kan være første tegn på at muren vil kunne løsne og banelegemet rase ut om ikke noe blir gjort. Kanskje kan jeg få oppdrag i NSB. Men det er langt fra mitt arbeidsområde, psykososialt arbeidsmiljø, til sikre murer mellom vei og banelegeme. Kanskje må jeg omskoleres, undres om A-etat dekker den slags. Det må jo være noe støtte for meg også. Men først og fremst har jeg altså ti måneders lønn, riktig nok inklusive sommerferien – jeg undres om jeg orker å dra til Borøya eller om jeg kommer til å bli rastløs og redd om jeg er der nede og ha behov for å komme meg hjem og i arbeid. Men er det arbeid å få i juli måned? Kanskje er det ingen oppdrag nå. Da blir det mer frustrerende å være hjemme og håpe at jeg skal få tak i noe, og jeg beslutter å dra, at det tross alt er det beste. Men iblant slås jeg også av tanken om at noe kan hende meg på veien – og at det kanskje ikke ville være så ille. Men så går jeg videre Drammensveien forbi bomstasjonen og bort til der trikken kommer snikende bak Harald A. Møller før den farer tvers over rundkjøringen og drar videre på skinnene som danner en ryggrad i Drammensveien opp til Olav Kyrres plass.

Det ligger en fotgjengerovergang til refugen der trikken stanser. Der står et lite monument i rød granitt, men ikke grovhugget som det meste av den granitten jeg har sett, her er det meste ganske fint i overflaten, noe sandblåst, noe blankpolert.[4] Jeg setter meg der, kjenner på glatt stein, på temperaturen på overflaten kjenner jeg at det var varmt i luften, til tross for at jeg sitter og fryser. Jeg vurderer å varme meg med en kaffe på Amfitryon, men magen knyter seg ved tanken. I stedet krysser jeg Drammensveien, går adstadig opp venstre fortau, forbi Gamle Madserud allé, så Madserud allé, tenker i forbifarten at det mangler en Eldgamle Madserud allé. Jeg tror det var dagens første muntre tanke som brøt gjennom en stiv overflate. Den døde en rask og stille død forklemt i de mentale rynkene jeg kjente jeg hadde i sjelen, det var ikke noen avlivning, tanken var bare ikke liv laga, den døde stille etter fødselen rett før jeg svingte til venstre og begynte å følge Frognerbekkens løp, i motsatt retning av bekken, opp mot Frognerparken.

Bortsett fra noen syklister som kom mot meg, gikk jeg alene og så husene i Halvdan Svartes gate nedenfra. Noen teglstens funkisblokker nederst, så bedremanns boliger, gamle villaer som lider etter å ha måttet avstå halve hagen til ny-bedremannsboliger. Disse igjen gjør sitt beste for å se ut som sånne hus som opprinnelig eide hele hagen. Men naturligvis får de det ikke til, som sine eiere er de nye villaene parvenyer.

Deretter gjennom Frognerparken fra sør mot nord og ut ved Essendropsgate. Der er NHO-bygget som jeg soknet til den gangen det var Elkems bygg, der var et tørkeloft for gamle direktører i øverste etasje. Da jeg var personaldirektør i ett av Elkems smelteverker sa jeg opp 30 mann, det var en nødvendighet. Nå gikk jeg forbi og smakte på egen oppsigelse og kjente hvor urettferdig den føltes. Så videre til Colosseum, der Chaplin står utenfor. Jeg hilste ham som alltid, tankene gikk til Modern Times og jeg så den lille mannen løpe fortere og fortere ettersom båndene i maskinen økte tempoet. Men jeg syntes ikke synd på ham som jeg ellers ville gjort, jeg lurte på om ikke en plass i maskinen eller ved samlebåndet var både ønskelig og misunnelsesverdig sammenliknet med hva jeg gikk til.

Med Chaplin forsvant min siste rest av selvaktelse, og jeg snek meg forbi Larsen og håpet at verken Karim eller Ersgül var ved uteserveringen der, men begge var der og så meg, jeg presset frem et smil og sa at det var altfor tidlig da de spurte «glass eller halvliter», jeg snek meg videre over Slemdalsveien og hjem til Gardeveien.

Fri mann

Dette var min første tur som fri mann uten binding til arbeidstidens tyranni og hierarkiets usikkerhet, krav og belønninger. I stedet kjente jeg frihetens tyranni og usikkerhet.[5]

*

Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2008, da Inga Gullhav var redaktør.

*

*

Noter

[1] Jeg som skriver dette er naturligvis meg, Peter Christian Koren, men det er uklart om det er meg selv jeg skriver om eller en annen. Det medfører, som det framgår av mitt Curriculum Vitae, riktighet at jeg har vært ansatt i Gjensidige, det er jeg ikke lenger. Men fikk jeg egentlig fyken der? Jeg driver i dag en ganske faglig vellykket og innbringende praksis som bedriftsrådgiver med enmannsforetak og hjemmekontor. Det betyr at jeg ikke har fast arbeidstid, derfor er det mulig for meg å delta i masterstudiet i faglitterær skriving. Når jeg er uklar om dette er det fordi jeg må passe meg for å gi noen det inntrykk at jeg er blitt sagt opp noen gang. En konsulent er vellykket bare så langt han framstår som vellykket. Bilen min er fin i så måte, en gammel grønn Jaguar, den gir tilstrekkelig inntrykk av status. En oppsagt konsulent med preg av forfall er ikke noens førstevalg. Men periodevis hevdes det at man må ha gått på trynet for virkelig å kunne vur­deres til krevende stillinger. Det kunne være fristende blankt å avvise at jeg noen gang er blitt sagt opp, men av strategiske grunner beholder jeg dette punktet uklart.

[2] Prinsippet Fredrik henviser til, sist inn først ut, er noe arbeidsgiver og de ansattes foreninger lett kan enes om. Det har ingen lovhjemmel, men er pragmatisk og ganske lett å enes om. Det er ganske kostnadsfritt for de tillitsvalgte, organisasjonsprosenten blant nyansatte er ofte lav. Etter oppsigelser velger mange av de som ikke måtte gå å organisere seg. For arbeidsgiver har prinsippet imidlertid gjerne en pris, det gjør at arbeidsgiver mister de yngste, mens det ofte er de eldre han ønsker å legge av. Hos meg var nok kombinasjonen ideell.

[3] Dolphins begynte med en annonse i Aftenposten. «Hootenanny lørdag kveld kl 1800 på Frisksportrestauranten i Grensen» var alt som sto. Dette ble en stor del av grunnlaget for det de kalte den store visebølgen på 1970-tallet. Da var vi som gikk der de eneste med den dype kunnskapen om amerikansk folkemusikk, med evnen til å arrangere en skikkelig hootenanny. «Lille-Bjørn» Nilsen og Øystein Sunde begynte der og ble varige størrelser på visefirmamentet. Det er dager langt tilbake, nesten som å tenke på istiden, men dagene med Dolphins var nok egentlig heller en av de historiske hetebølgene. Tanken på Dolphins var en av de få gode jeg hadde den dagen.

[4] All granitten jeg har sett på veien er egentlig malplassert, i Oslofeltet er rød granitt en ikke-ting, Oslofeltet med alle sine forkrøplede lag og forkastninger byr på så meget annet, men ikke på rød granitt. Men den er sommerens stein for meg, den hører til i min barndoms Østfold og er transplantert hit. Og da nevner jeg ikke med et ord den flotte Iddefjordsgranitten som Gustav Vigeland hadde til å realisere sine megalomane drømmer. Den er grå og hvit og hører ikke barneriket mitt til

[5] Det gikk ikke bedre med firmaet etter at jeg sluttet. Høvdingene ble, alle indianere måtte slutte. De tre som hadde forsikringsfaglig bakgrunn ble tatt opp andre steder i Gjensidige etter den avtalen som egentlig gjaldt for alle. Fredrik klarte det mesterstykke å beholde to direktører og en økonomisjef rundt seg for å passe på selskapets verdier. De tre satt sammen i nesten 2 år før hele firmaet ble oppløst. Økonomisjefen, personaldirektørens elskerinne, ble forflyttet til en stilling som økonomidirektør et annet sted i selskapet. Den ene direktøren døde rett før oppløsningen, Fredrik og den andre ble til slutt sagt opp, neppe noen avskjed i nåde. Etter hva jeg hører, arbeider Fredrik for å etablere seg som forsikringsrådgiver i privat praksis. To firmaer jeg har hatt oppdrag for, har hatt ham som beiler. Når noen der har spurt meg om ham, har jeg ikke gitt ham noen god referanse.

*